Feminisme - den ellevte landeplage

I forbindelse med kvinnedagen har det vært mye snikksnakk om feminisme, kvinners rettigheter, burkaer og alt mulig annet som for en stormannsgal traktorfeminist er alt fra satans hjelpere på jord til den største selvfølgelighet i et samfunn. Nå som de verken har noen reelle problemer å klage på eller flere fikse ideer om motsatt diskriminering for "å veie opp" har fokuset gått nedover til muslimske land for å dra fram en jævla gammel debatt om det er mulig å forsvare islams kvinnesyn (noe det selvfølgelig ikke er). Dog, de klarer ikke å legge kjønnskvoteringa helt på hylla (en hylle som begynner å bli rimelig full etterhvert).

På Dagsrevyen her om dagen sto forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland fram og dro den sedvanlige leksa om at i en ansettelsessituasjon der det er likt kvalifiserte av ulikt kjønn bør kvinnen foretrekkes. Ikke nok med det, men hun kom med det sinnsyke argumentet at det er det minste man kan gjøre for å veie opp for all den urett som er blitt gjort mot kvinner opp gjennom tiden. Jeg blir så oppgitt over at noe så usannsynlig innsnerva faenskap faktisk er synspunktet til et medlem av regjeringa at jeg klarer ikke finne ut om jeg skal banne, gråte, le eller analysere henne i hjel. Å påstå noe sånt er som å si at alle tyskere født etter 1945 skal få en eller annen form for kollektiv avstraffelse siden Tyskland var nazismens "hjemland". Skal man straffe menn i dag for at menn opp gjennom historien har handlet i tråd med darwinismen slik alle andre dyr på denne kloden? Er det ikke mer nærliggende å fokusere på at vi faktisk er vesener i tankemessig og ikke minst samfunnsmessig evolusjon (akk, så sakte det går) enn å innføre en lov for å rettferdiggjøre noe som allerede har skjedd med generasjoner av kvinner som er død og begravet for flere mannsaldre (kvinnealdre?) siden? Skal man gi kvinner, akkurat som jøder, fordeler siden de har blitt litt herset med oppgjennom årene? Vi vet jo alle hvordan Israel holder på ved "the axis of evil". Deres oppførsel er noe som bør være en god pekepinn om at det er på tide å stoppe glorifiseringen av undertrykte menneskegrupper kun fordi de har blitt undertrykt og ikke minst rettferdiggjøring overfor disse gruppene som går ut over andre som ikke har gjort noe galt. Det er latterlig, horribel steinalderrett og har ingen plass i et samfunn som vårt.

I tillegg holder overhodet ikke tesen om "likt kvalifiserte" mål i det hele tatt. Om to kandidater på papiret har en liknende, om så identisk utdanning og arbeidserfaring er det fortsatt personlige forskjeller mellom kandidatene. De har naturligvis forskjellig engasjementnivå innenfor en hel rekke aktuelle og uaktuelle saker i jobbsammenheng, de har forskjellige synspunkter på både det ene og det andre, de har forskjellige ambisjoner, de er i det hele tatt to forskjellige personer som naturligvis ikke er i stand til å yte hundre prosent likt. Ut i fra kartlegging av relevante sider ved disse to kandidatene vil det til slutt vise seg hvem det vil være mest hensiktsmessig for den aktuelle beddriften å ansette. Dette er en adskillig mer rettferdig framtoning enn et blindskudd som sier av kvinnen skal inn i bedriften kun fordi hun er kvinne. Det er akkurat like ille som å velge en hvit framfor en svart kandidat basert kun på hudfargen - eneste forskjellen er at det funker i motsatt retning av det vi er vant til å se. Det viser seg å være en jævla viktig forskjell. For hadde det vært bedre om Kate hadde drept Karl? Nei, selvfølgelig ikke. Det ville være akkurat like stikk i strid med alle menneskerettigheter regjeringen prøver å framstå som en ivrig forkjemper for, men allikevel har de føyd inn kjønnskvotering som en del av lovene mennesker i dette landet er nødt til å følge for ikke å miste siste rest av den lille friheten vi har igjen (fengsel) etter at institusjonene har tatt det de krever. Begrunnelse? Vi må jo rette opp de gale handlingene i fortida!

Det er i denne sammenheng nærliggende å stille spørsmålet om dette er noe man må gjennom for å få inn en maktbalanse mellom kvinner og menn. Et nødvendig onde, for å ta den framtoningen. En maktbalanse er selvfølgelig vel og bra - men er det viktig nok til at samtlige menn skal stå i faresonen for direkte diskriminering fra statens side? Er det det minste menn som lever i dag kan ofre ettersom menn som levde for lenge, lenge siden har (som den fysisk sterkeste fra naturens side, noe som gjør en maktdominanse sett i lys av darwinismen selvfølgelig) dominert maktbildet? Nei, det er latterlig. At jeg skal stå i fare for å bli et offer for at regjeringen vil "rette opp feil" som er begått mot helt andre mennesker av helt andre mennesker for en relativt sett inne i helvetes lang tid siden er noe jeg overhodet ikke kan akseptere.

Det ville vært interessant å spørre Tora Aasland om hun mener det samme i yrker som jordmor, sykepleier, førskolen og andre typiske "kvinneyrker".

Kirkens Nødhjelp

De siste par ukene har jeg merket at det ukonstruktive sinnet har tatt over igjen i mitt syn på religion og verdens religiøse. Jeg forsøkte i et par måneder å legge meg på ei linje som var mer aksepterende og analytisk enn oppgitt, fordømmende og trampende - men for å si det som det er så holder det ikke. Det er faen meg ikke nok. Bare tanken på at jeg kjenner folk som tror de har løst alle verdens mysterier fordi de tror på rett bok og sier at jeg kommer til å bli dømt til helvete for mine ateistiske tanker, det får meg til å ønske en ny syndeflod. Det er mange gode grunner for å være misantrop. Dette ga seg til kjenne når Kirkens Nødhjelp ringte på døra mi i ettermiddag.

La oss ta for oss den skikkelig barnslige, enkle, George Carlin-inspirerte versjonen som kler mitt ukonstruktive sinne godt: Religion har faktisk fått millioner på millioner av mennesker til å tro at det er en usynlig mann som bor i himmelen. Ikke nok med det, men han er overalt og ser alt - og han har en liste på ti ting han ikke vil at du skal gjøre. Om du gjør en eneste en av disse tingene en eneste gang så har han en plass du skal til der du skal brennes, kveles, tortureres, pines og lide ut evigheten. Med mindre du naturligvis godtar at han bestemmer alt, der det eneste beviset du får er en bok full av selvmotsigelser skrevet for over 2000 år siden av en gjeng neandertalere som var 100% sikre på at jorden er flat. Men Gud selv, han er kjærlighet. Og han viser uendelig kjærlighet for sine hjertebarn mennesket (som han forøvrig var så raus å bruke en hel dag på å skape) så lenge de ikke trosser lista hans. Grunnen til denne harde dømmingen, skal vi tro Bibelen, er at ei jente blei overtalt av en snakkende slange til å lure en gutt til å spise et eple fra et forbudt, magisk tre. Alt dette (bortsett fra neandertalerne, de hadde jo ikke hørt om evolusjon) står i Bibelen og må jo derfor regnes som reellt om man er kristen.

Jeg må si det rett ut, jeg har null respekt for religiøse og null respekt for deres tro. Jeg ser gjerne at New York Times trykker Muhammed som en gris som ruller seg i Koranen på forsiden hver dag til de går konkurs, for det er på ingen måter mulig å la religiøse bli et "friområde" for kritikk. Straks man lar bestemte meninger eller trosretninger stå ovenfor kritikk er hele ytringsfriheten en saga blott.

Et spennende fenomen blant religiøse flest er deres fullstendige tankeløshet. Alle religiøse jeg har kommet over har jeg krysseksaminert på mer eller mindre av det jeg ser på som kritikkverdig, men ingen har kommet med et eneste svar som bærer preg av å basere seg på egne ståsted tatt ut fra vurderinger og overveiinger. Enkle spørsmål som "enn om det er en annen Gud som er den virkelige?" virker helt, fullstendig fjernt for dem. Ingen av de jeg har møtt har i det hele tatt tenkt tanken at dæven, det er titusenvis av guder her i verden, hvorfor tror jeg på min? Hadde jeg trodd på min gud om jeg var født i Myanmar? Er det noen holdbare grunner til at jeg skal lukke øynene og slutte meg til et komfortabelt nettverk med subjektive svar om de grunnleggende filosofiske spørsmålene i livet, eller bør jeg klippe av navlestrengen og knø meg til helvete ut av den moralske livmora jeg befinner meg i?

Etter denne kanskje litt krasse uttalelsen fra min side sa jenta fra Kirkens Nødhjelp "jeg er religiøs, og liker ikke det du sier". "Vel", sa jeg, "så tilgi meg".