Hvor kommer ondskapen fra?

Jeg er ikke ringere enn at jeg tar opp et av de mest grunnleggende filosofiske spørsmålene på bloggen min. Mediets relasjon til emnet i spørsmålet får i denne omgang være unnskyld til enhver fundamentalist som sier seg enig i Stephen Conroys planer for Australia (bedre vinkling finnes her). Ettersom sjansen byr seg, vil jeg gjerne være den første til å påpeke at denne teksten på ingen måter er verken fullstendig, dekkende eller på noen annen måte tilegner spørsmålet den respekt det fortjener. Som sagt, jeg er ikke ringere.

For å kunne svare på dette spørsmålet, er man naturligvis nødt til å definere begrepet ondskap. Hva betyr dette? Mange vil antakeligvis nevne mord, undertrykking og liknende som definitiv ondskap. Dette vil vel ikke kunne stemme, ettersom store kulturer som nazismen og Japans imperiske hær så på utrydding av hele menneskeraser som moralsk forsvarlig? Man kan ikke uten videre peke på disse og si at de var stormannsgale onde skapninger hele gjengen - de hadde kun en annen moralkodeks og er av det ikke nødvendigvis onde. Akkurat som det de fleste nordmenn ser på som en okei moral er nedfelt i norsk lov, var dette også tilfellet i Det tredje riket. I dag er spørsmål som fri abort, aktiv dødshjelp og homoseksualitet sterke tema der begge parter av alle diskusjoner retter en stram pekefinger og sier at motparten er onde fordi de ikke mener det samme som dem selv. Har noen av dem rett? Vel, det handler jo selvfølgelig om hva du mener om den enkelte sak. Sett kun i forhold til om de har rett i at motparten er onde, vil jeg påstå at alle naturligvis har feil. For at et begrep skal kunne være hensiktsmessig må det selvfølgelig være enighet om hva man uttrykker med det. La oss da ta den enkle vrien på det hele og forlate bruken av begrepet ondskap på disse. De får nøye seg med andre begreper.

Er det kun intensjonen som gjør det hele til valid ondskap, eller på godt norsk, er det tanken som teller? Enkelte vil påstå at det er selve handlingen som er ond. Da kan man vel like gjerne påstå at tsunamien i Thailand for noen år tilbake var ondskapen selv ettersom den tok livet av (la oss ta det for gitt at mord er en ond handling) veldig, veldig mange mennesker? Er det sluttresultatet eller tanken eller begge deler som kvalifiserer noe til å være ondt? Det er vel gjerne begge deler som er sett på som normen av ondskap - man må både mene å drepe noen og gjøre det.

Anton LaVey, kjent for hans Church of Satan, har en veldig interessant teori om dette. Teorien er gjort kjent via slagordet "evil is live spelled backwards" og går ut på at den anerkjente definisjonen av ondskap strider i mot grunnleggende naturlige lyster og instinkter som mennesket har. Dette gjør i følge LaVey hele ondskapsbegrepet ugyldig. Han tok derimot sterk avstand fra å skade andre mennesker.

Innenfor psykologien og psykiatrien (begge er anerkjente vitenskapelige retninger) finnes det naturlig nok mye undring omkring dette emnet. Dog er uttrykkene psykopat og sosiopat og deres innhold anerkjent. Kort forklart betyr disse uttrykkene at man har mangel på empati overfor andre mennesker som i alvorlige tilfeller kan føre til manglende evne til å holde seg selv fra å skade andre. I bunn og grunn er dette ikke mer vitenskapelig enn å kalle noen ond selv om det høres betydelig mer vitenskapelig ut. Det er noen gode innvendinger å komme med på disse uttrykkene: I begrepene inngår det ikke noen som helst beskrivelse av den "abnormale" mekanismen man må kunne påvise for å vitenskapelig kalle dette for en diagnose. Dette igjen fører naturligvis til at man må kunne erklære begge begrepene og den tilhørende "vitenskapen" for ikke valid, spesielt med tanke på at det er umulig å adekvat påvise at ondskap er noe universelt og reelt.

Objektivismen påstår at ondskapsbegrepet er fullstendig på bærtur, for å si det mildt. Her påstås det at for eksempel egoisme ikke er den ondskapen det normalt blir sett på som, det blir kun kalt ondskap av svake mennesker fordi det støtter deres interesser. På samme måte blir det argumentert positivt i retning av at fattige krever skatt av rike og så videre. På enkelte temaer innebærer dette en moralsk helomvending som av enkelte blir sett på som en sannhet. Andre igjen vil si at dette er fullstendig rablende galskap.

Setter man eksemplene jeg har tatt opp under ett, er det naturlig å konkludere med at riktig moral og da en hensiktsmessig definering av ondskapsbegrepet er avhengig av miljø og i veldig mange saker et gitt svar som man senere finner argumenter for. Det er ingen absolutt, universell definering av dette begrepet ettersom det hensiktsmessige varierer alt etter hvilken situasjon du befinner deg i (for eksempel The Trolley Problem og dets tilhørende utbroderinger).

Dette gjør naturligvis søken etter "ondskapens kilde" (knegg knegg) en hel del vanskeligere. Man kan selvfølgelig gjøre det så enkelt som å si at vi driter i hva som er riktig og feil i forhold til spørsmålet om hva ondskap er, men prøver å finne utgangspunktet for dens tilstedeværelse i dagens samfunn allikevel. Dette vil dog bli så vagt og upresist at jeg ser ingen vits i å gå videre, min konklusjon er endelig: Ondskap er et innbilt fenomen som er umulig å påvise på hensiktsmessig måte ettersom definisjonen varierer alt etter hvem du spør. Det er tross alt kun et menneskeskapt begrep. Ondskapen kommer fra mennesket.

"Dette er terror"

Jeg leser på db.no om Siv Jensens opplevelser i Israel. Hun virker rimelig oppskaket (naturlig nok) etter å ha måtte evakuere på grunn av raketter som slo ned i Sderot, den Israelske byen hun besøker. Hun går som alltid hardnakket ut med påstander i hist og pist uten et eneste grunnlag for noen av dem. Vel, først og fremst, terrorisme? Hva har Israel bedrevet overfor Palestina i alle disse årene, om ikke terrorisme? Det er først når Palestina begynner å ta igjen, at reaksjonene kommer. Jensen gir seg filla i statlig voldtekt av Palestina fra Israels side men straks de sloss tilbake - da er det faen meg terrorisme. En 8 meter høy mur ble bygd langt inn i Palestina på palestinernes bosetninger, den separerte familier, skilte arbeidere fra arbeidsplassen og skapte et fullstendig übermensch-inntrykk av Israel - dette unnlat Siv Jensen å kommentere. Men noen små filleraketter fra Palestina senere og Siv Jensen står fram med sin dramatiske historie.

Riktignok, hun legger inn en liten kommentar om at det ikke er det palestinske folket som er terrorister, men Hamas, som hun også mener holder sitt folk "som gisler". Jeg forsvarer på ingen måter Hamas, men tross alt Siv Jensen - de er folkevalgte. Saken blir ikke bedre av at Dagbladet, landets nest største avis som man skulle tro tok et litt mer vurderende perspektiv enn en rammsalt klippfisk, framhever denne kommentaren til noe så betydelig som "Hun vil også understreke sin solidaritet med palestinerne".

Når det i tillegg er en ørliten kommentar på dagens kveldsrevy på NRK om at 17 mennesker er drept i Palestina i et Israelsk flyangrep er det kanskje ytterligere et perspektiv. Det står det forøvrig ingenting om på db.no. Dette flyangrepet fikk betydelig mindre sendetid på NRK enn innslaget om en skokk utkledde damer i alle aldre og kulører som danset på et skianlegg på høyfjellet sørpå...

Total ateisme?

En av dagens store offentlige intellektuelle, Christopher Hitchens, påstår i forbindelse med religion følgende: What can be asserted without evidence, can also be dismissed without evidence. Her vil det normalt ikke være nødvendig å definere "evidence", bevis, men ettersom en amerikansk 17-åring jeg diskuterte med "beviste" Guds eksistens ved å si at "Til og med Satan tror på Gud" kan det være på sin plass. I en slik sammenheng vil det å bevise være noe myntet på enten vitenskapelige bevis eller noe begge parter i diskusjonen anerkjenner som en sannhet (selv om disse ofte er motsetninger i diskusjoner mellom fundamentalistiske religiøse og ikke-religiøse). Det finnes ingen slike beviser for Gud - men det finnes heller ingen bevis som adekvat benekter hans eksistens. Uheldigvis. Det er her begrepet tro kommer inn.

Finnes det en hensikt med å tro? Sett under ett, er det et poeng bak hele troskonseptet? Jeg regner med at mange religiøse opplever å få en mening til tilværelsen ved å tro - det er jo tross alt grunnen til at religion oppsto i utgangspunktet. Det gir svar på de store spørsmålene og alt mulig annet som gjør livet enklere å karre seg gjennom. Om man ser fra individ til individ - hvorfor tror de? Hva er den grunnleggende årsaken til deres tro? For de fleste avgjøres det om de blir religiøs eller ikke ved om de er født inn i en religiøs familie. Slik er det med det meste - om en pappa elsker biler er det sannsynlig at hans sønn også vil få et forhold til biler.

Sett bort fra etniske sammenhenger - hvorfor skal man tro? Fordi det står i Bibelen, Koranen og shruti? Av ren frykt for Helvete - det er bedre å gamble på at det finnes en Gud og kanskje vinne enn motsatt? Om man er mer selvstendig enn et foster, er disse utelukket. Skal man tro fordi Bibelen er en god fasit på riktig moral? Vel, hensiktsmessig moral utvikler seg. De som skrev Bibelen trodde tross alt at Jorden var flat - og hadde du vist dem en trillebår, ville det vært et fantastisk eksempel på moderne teknologi for dem. Slike ting kan være verdt å vurdere før du kaster deg ut i bibelske kjærlighetsballader - men så har jeg ærlig talt enda til gode å møte en vurderende, analytisk anlagt religiøs person.

Personlig har jeg ennå ikke kommet fram til om jeg er agnostiker eller ateist. Jeg kan jo på ingen måter vite - men beviser som funn av skjeletter fra forhistoriske mennesker støtter evolusjonslæren og motbeviser i alle fall deler av Bibelen. Samtidig ser jeg ingen relevante poeng for å ikke benekte enhver gudommelig krafts eksistens. Så skal man holde fast på den totale agnostismen, eller er det greit å benekte dette og kalle seg ateist? Er man da like "ille" som religiøse, ettersom man velger et ståsted uten adekvate beviser for det? I ytterste konsekvens er det mulig at man er det. Men man slutter seg ikke til absolutte moralkodekser, som tidligere påpekt ikke er holdbare å slutte seg til i dag. Man går heller ikke nødvendigvis gjennom livet med noe som minner om en fullstendig forblindet autoritetstro og manglende kritisk evne. Men for min del virker det at en gudommelig, allvitende, allgod kraft kan ha skapt universet og etterlatt seg så vanvittig dårlige beviser for sin egen eksistens og samtidig dømme de som ikke tror på han til evig pine, som fullstendig usannsynlig.

Opprør mot Nils Gaup

Aldri før har så mange anmeldere og aviser gått fullstendig av skaftet for noe så inni hampen meningsløst, sett fra både underholdnings- og historieperspektiv. Jeg snakker om Nils Gaups tredje film, Kautokeino-opprøret, som har fått både femmere og seksere fra de fleste medier som omtaler kultur på et så lavt nivå. Uansett hvor fristende det virker å gå inn på hvorfor Kautokeino-opprøret har fått slike mottakelser og se litt bort fra filmen i seg selv, skal jeg prøve å se på filmen på lik linje med anmeldere.

Filmens handling er i og for seg grei; samene anno 1850-tallet lever et lykkelig liv inntil svensken Ruth (Mikael Persbrandt) ankommer Kautokeino og starter kombinert handelshus og sjenkestue. Det som virker som samtlige av mannfolkene i bygda samler seg der for fyll og fanteri, mens de i engasjementet glemmer kjerring, barn og rein helt av. Dette varer riktignok kun til en av sjenkestuens motstandere, Elen (Anni-Kristiina Juuso) får snusen i predikanten Lars Levi Lestadius, den totale avholdenhetens reklameinnslag. Fortere enn Nils Gaup kan klippe, er samebygda anti-alkoholisert, sjenkestua tom og samene begynner å handle i Karesuando for å sørge for Ruths konkurs.

Det er riktignok på dette tidspunktet at selve konflikten i filmen begynner å ta form; ny prest som vil fordrive alle Lestadius' ord, ny lensmann og hele pakka. Nettet snører seg sammen om samene og det forholder seg på den måten resten av filmen.

I handlingen framgår det flere momenter som er med på å fremme historiske fakta, blant annet at biskopen var dansk. Generelt er skillet mellom norsk, svensk, dansk og samisk ganske viktig i denne filmen, og det er ting som gjør historien mer realistisk. Men hva med ikke-skandinaviske seere? Gaup har jo uttrykt velvilje for internasjonal lansering, for å si det mildt. Jay Weissberg fra variety.com uttrykte seg slik om dette:

«Also difficult for non-Scandi viewers will be the subtleties of language. Four are used in the film, each signaling an important hierarchical division; but unless it's understood who's speaking Northern Sami (and to whom) and who's speaking Danish, these nuances are lost.»

Som Weissberg påpeker vil ikke-skandinaviske seere gå glipp av store deler av poenget i filmen – noe å tenke på for Gaup før han satser på nok en Oscar-nominasjon?

Vi vet jo alle at Nils Gaup er veldig glad i hjemplassen sin, og som i «Veiviseren» er filmen fylt med nydelige landskapsbilder både av fjell, vidde og annen natur akkompagnert av Mari Boine. Men i stedet for å gå amok av begeistring og fjerne meg helt fra virkeligheten, vil jeg heller stille noen spørsmål: Hvorfor? Er det for mye? Hvilken rolle spiller dette i filmen, utover det estetiske? Vel, for å begynne med konklusjonen – disse bildene er fine, men er det som NRK sier, filmkunst? I mangel av et bedre uttrykk (ergo eksisterer det ikke) er min påstand at dette er filmrunking. Om man sammenligner med musikk – selv om en gitarist kan spille 16 toner i sekundet, må han gjøre det gjennom hele, forbanna CD-en? Alle disse fantastiske bildene er blitt omtalt av blant andre VG's Jon Selås:

«Den indre handlings innramming av gigantisk og nådeløs natur og prustende reinflokker, blir akkurat så levende og - faktisk - sensuelt - at man føler både lukt og temperatur og evighet. I lange sveip.»

Her har vi riktignok et typisk tilfelle av at journalisten vil overgå det han/hun skriver om med ord som i denne sammenhengen blir patetiske, latterlige og så inderlig malplassert. Og hvordan føles evigheten, Jon? Og at han forbinder sensualitet med prustende rein er en helt annen sak. For å komme tilbake til Kautokeino-opprøret, vil jeg hardnakket påstå at Gaup overdriver bruken av naturbilder. Det er ikke nødvendig, verken for å underbygge plottet eller beskrive stemning. Det er fine bilder – men alt med måte.

Hva filmens tema angår, er dette selvsagt nok en medfølelsesfilm der en folkegruppe blir undertrykt og man følger deres kamp for å få de elementære rettighetene tilbake. Et melodrama om samenes kamp for livsgrunnlag og hvordan det kolliderer med søringenes kamp om maktposisjoner. Det er snakk om å formidle viktigheten av alle standardverdiene vi har, frihet, likhet og all annen form for moralske barnebøker. Filmen går heldigvis ikke helt av skaftet, og til Gaups store fordel (fra et filmkvalitetssynspunkt) endte den reelle situasjonen i 1852 med halshugging som sørger for at det ikke blir en klissen saus av en «happy ending».

Karakterene i filmen er generelt veldig «flate», de er endimensjonale. Filmen referer kun fra et handlings- og taleperspektiv og da blir karakterene deretter. Dog er det moralsk utvikling å spore, både hos Ruth og hos hans yndlingsprest, Stockfleth (Bjørn Sundquist). Bjørn Sundquist gjør den desidert beste rollen i filmen som en gammelmodig, kynisk hykler av en prest som i alle fall blir mitt eneste hatobjekt i filmens handling (forøvrig den eneste følelsen filmens handling frambrakte). Av de som i filmen er samisk, er prestasjonsnivået heller labert. Juuso, som en av filmens hovedrolleinnehavere, framstår som en fåmelt, forbauset og sint 10-åring med en innbitt rett-og-galt-evne mens Mikkel Gaup framstår som samenes svar på Michael Scofield, en tausing med ett ansiktsuttrykk – i tillegg legger han planer ingen vet noe om.

En av Kautokeino-opprørets store svakheter, er hvordan den helt sort-hvitt deler opp persongalleriet i enten ond eller god. Det er ingen gråsoner og overhodet ikke farger – i denne filmen er du enten snill eller slem. VG's Jon Selås har en mening angående dette også :

«Gaup forteller med stor bredde. Men alltid med enkeltmennesker i sentrum, sentrert særlig omkring kvinnen Elen. Hun er det nærmeste man kan komme en "helt", i denne ellers helteløse historien. For egentlig finnes ingen helter. Bare levende mennesker, som trer fram med skarphet, dybde et rikt register av menneskelige følelser og egenskaper.»

Det kan være nærliggende å spørre hvilke menneskelige følelser og egenskaper Selås, filmanmelderenes Barack Obama, sikter til, og hva han egentlig mener å si med denne meningsløse ansamlingen av estetiske ord. I denne sammenhengen er det riktignok hans påstand om at «Gaup forteller med stor bredde» som er interessant. Det er nettopp dette som er den største invendingen av alle jeg har til denne filmen – det er overhodet ikke nok bakgrunn til å la seg rive med. Gaup sier alt for lite om karakterene, og om persongalleriet er omtrent intetsigende er det ikke lett å leve seg inn i filmen. Hva som menes med «bredde» i denne sammenhengen, og hvor i filmen denne «bredden» befinner seg er for meg uvisst.