Hurra, dop. Usaklighetsadvarsel...
Absolutt alle følelser et menneske har i løpet av et liv er kjemikalier i hjernen som får deg til å reagere på en spesiell måte. Nei, det er verken sjela (hvor faen er den?) eller hjertet - det er hjernen. Og alle kjemikaliene i den. Om du blir glad av en hendelse kan du banne på at den hendelsen nettopp utløste et eller annet digg i hjernen din.
De aller fleste hendelser og situasjoner er godkjente hjelpemidler for å utløse hjernegodt, men å røyke deler av en busk eller å spise en sopp for å oppnå samme effekt er tydeligvis ikke ok. Man kan naturligvis argumentere i det vide og det brede om både helserisiko, avhengighet og antakeligvis en drøss andre ting også. Men, for å høre litt på Bill Hicks;
IKKE-RUSBRUKERE DØR HVER DAG!
Håper jeg ikke sprengte en jeg-er-nykter-derfor-lever-jeg-evig-boble, men se realiteten i øynene. DU går ut i offentligheten for å oppsøke andre mennesker som kan sette DEG i situasjoner som utløser kjemikalier i hjernen din som får DEG til å føle DEG bra. Noen ANDRE oppsøker en pille som gjør det samme for DEM. Når DU går ut i offentligheten eksponerer DU DEG for potensiell fare i form av alt fra en voldsomt morbid gruppevoldtekt utført av en gjeng nyktre iranere (eller nordmenn) til å bli påkjørt. Når noen ANDRE tar en pille utsetter DE SEG selv for risikoen inntak av slike piller kan forårsake. DU risikerer liv og helse for å få en hjerneereksjon og det gjør DE ANDRE også. Avhengighet? Tror du at du er avhengig av selve kjemikaliene som utløses i hjernen din eller av folkene som utløser de? Uansett hva du svarer vil du ødelegge for deg selv om du har planer om å argumentere mot dette her. Og det er på ingen måter et uaktuelt spørsmål.
Dette er ikke en rettferdiggjøring av mine egne handlinger. Jeg er for rasjonell til å orke å legge energi ned i å ha en følelse av legitimitet i alt jeg gjør.
fredag 6. juni 2008
mandag 26. mai 2008
Bensinsprisene
Jeg blir så frustrert over folks komplette mangel på ettertenksomhet i saker som dette at jeg gidder overhodet ikke bruke tid på å organisere og formulere noe, jeg velger å spy alle argumentene ut i et ustrukturert kaos. At det da blir mindre sannsynlig at noen tenker etter en gang ekstra, eller noe som ligner, får i denne omgang vike for mitt super-ego.
For å sette ting litt i perspektiv: Om man tar hensyn til kjøpekraften i befolkningen har Norge en av Europas billigste bensinpriser. At vår kjøpekraft er latterlig stor gjør naturligvis bensinprisene latterlig høye fordi vi er latterlige nok til å betale.
Norge tjener fett som faen på at oljeprisene i verden er rekordhøye. Norge er også den institusjonen som skal betale for ditt liv i framtida, med pensjon og alt av velferd - kanskje det er greit at de tjener litt penger? Bil er ikke en menneskerettighet, men en luksusvare vi har vent oss så jævla mye til at vi tror vi er (og da kanskje blir) avhengige av det. Argumentet om at fattige land rammes hardest av de høye oljeprisene er ingenting verdt - det er det sinnsykt ekstreme forbruket i den vestlige verden, spesielt USA (naturligvis), som presser oljeprisene opp. Store oljeselskaper, som Statoil, ser sitt snitt til å tjene penger og velger da naturligvis ikke å avstå fra penger for ikke å forverre den humanitære situasjonen i verden - de er da mennesker. Men det er jo heller ikke den humanitære situasjonen vi hører noe om - det er de 14 kronene det koster å få en liter ferdig bensin pumpa inn i tanken på bilen din. Å tro at noe som helst bærekraftig, som lavere bensinpriser, vil oppstå ved ikke å kjøpe bensin fra Statoil og Shell i et par uker er bare ekstremidiotisk og trist at noen tror. Om man skal ta øko-siden kan man jo si at om man digger så jævli hardt å spy masse dritt og faenskap ut på resten av menneskeheten bør man vel betale for det også. Sannsynligvis har man også bare godt av å gå til jobben et par ganger i uka. Om alle nordmenn gjør det, vil nasjonalhelsa stige betraktelig og sykehuskøene vil minskes. De millionene dette bidrar med i form av redusert underskudd hos sykehusene kan brukes til oppussing av veier. Det bør være et passende beløp - noen fåtalls millioner.
Jeg er forøvrig helt enig om noen vurderer å skjelle ut kollektivtraffiken som om jeg hadde ansvaret for den. Kollektivtrafikk er, av alle ting, noe av det mest fullstendig selvfølgelige at Staten bør eie og drifte uavhengig av markedssvingninger/interesser/whatever og annet statistisk piss.
For å sette ting litt i perspektiv: Om man tar hensyn til kjøpekraften i befolkningen har Norge en av Europas billigste bensinpriser. At vår kjøpekraft er latterlig stor gjør naturligvis bensinprisene latterlig høye fordi vi er latterlige nok til å betale.
Norge tjener fett som faen på at oljeprisene i verden er rekordhøye. Norge er også den institusjonen som skal betale for ditt liv i framtida, med pensjon og alt av velferd - kanskje det er greit at de tjener litt penger? Bil er ikke en menneskerettighet, men en luksusvare vi har vent oss så jævla mye til at vi tror vi er (og da kanskje blir) avhengige av det. Argumentet om at fattige land rammes hardest av de høye oljeprisene er ingenting verdt - det er det sinnsykt ekstreme forbruket i den vestlige verden, spesielt USA (naturligvis), som presser oljeprisene opp. Store oljeselskaper, som Statoil, ser sitt snitt til å tjene penger og velger da naturligvis ikke å avstå fra penger for ikke å forverre den humanitære situasjonen i verden - de er da mennesker. Men det er jo heller ikke den humanitære situasjonen vi hører noe om - det er de 14 kronene det koster å få en liter ferdig bensin pumpa inn i tanken på bilen din. Å tro at noe som helst bærekraftig, som lavere bensinpriser, vil oppstå ved ikke å kjøpe bensin fra Statoil og Shell i et par uker er bare ekstremidiotisk og trist at noen tror. Om man skal ta øko-siden kan man jo si at om man digger så jævli hardt å spy masse dritt og faenskap ut på resten av menneskeheten bør man vel betale for det også. Sannsynligvis har man også bare godt av å gå til jobben et par ganger i uka. Om alle nordmenn gjør det, vil nasjonalhelsa stige betraktelig og sykehuskøene vil minskes. De millionene dette bidrar med i form av redusert underskudd hos sykehusene kan brukes til oppussing av veier. Det bør være et passende beløp - noen fåtalls millioner.
Jeg er forøvrig helt enig om noen vurderer å skjelle ut kollektivtraffiken som om jeg hadde ansvaret for den. Kollektivtrafikk er, av alle ting, noe av det mest fullstendig selvfølgelige at Staten bør eie og drifte uavhengig av markedssvingninger/interesser/whatever og annet statistisk piss.
tirsdag 6. mai 2008
Upoplulære oppfatninger?
På tide å bli upopulær igjen. På tide å snakke ut om Josef Fritzl-saken.
Det første som vel også er bortimot det værste med hele denne pakka er medienes vinklinger. Både DB og VG har gjentatte ganger brutt det som i følge PFUs retningslinjer er god presseskikk i forhold til å overøse oss med totalt irrelevant informasjon - vi får se bilder av Fritzl på stranden (der han "fråtser" på samme måte som alle middelklassenordmenn i syden) i Thailand der han får massasje, vi får høre om hans eiendommer (og hvor nært de ligger områder der pedofile voldtekter har funnet sted, voldtekter som ikke har noe med Fritzl å gjøre), vi får vite alt om hans økonomiske situasjon, vi får vite hvilke vitser Fritzl ler av og generelt alt annet man trenger for komplett, offentlig personuthenging. Si gjerne at dere syns han fortjener det men det er likefullt ikke tillatt for pressen å holde på slik. Dessuten er det en grunn til at rettssystemer eksisterer - enhver kan ikke håndheve sin egen rettsforståelse, ikke om man har håp om det minste snev av siviliserte former for liv.
Videre må jeg påpeke at media legger altfor mye inn i denne saken. Det har ikke vært mulig å åpne en nettavis på ukesvis uten å se Fritzl, han har vært på alle forsider hver dag og han har vært av de største sakene på alle Dagsrevyene siden avsløringen. Riktignok er dette en kjip forbrytelse å gjøre men den er langt på nær viktig nok i samfunnsmessige anliggende til å få denne type oppmerksomhet. Det er enormt tydelig at det er sensasjonsfaktoren som blir spilt på hele veien her - overskrifter som "INCESTMONSTERET" sier sitt.
Så til forsøket på å forsvare selve handlingene med i det minste noe som minner om et intellektuelt perspektiv. La oss folde ut det store bildet oppå det lille. Samtlige av de som har bodd i Fritzls kjeller har levd et liv i sus og dus sammenlignet med hvordan livene til fattige i den tredje verden er. Hele den vestlige verden er klar over tilstandene i u-land, men gjør "ingenting" med det - er ikke det egentlig like ille som aktivt å gjøre noen fortredt? Å være aktivt passiv, for å si det sånn? Jeg ville heller vært noen år i en kjeller med nok mat, vann og ordentlige sanitærforhold enn noen år i slummen i Honduras - det vil de fleste.
Det Fritzl har gjort er å skape et fengsel for sin datter. Hun har rett og slett vært i fengsel i 26 år - men det har mange andre også. Og hun er på ingen måter den første av disse som ikke har gjort noe galt.
Disse folkene som har blitt holdt fanget av Fritzl har selvfølgelig gått glipp av den normaliserte integreringen i samfunnet - ikke at det nødvendigvis er negativt. Ikke før du må bo i samfunnet. Disse personene vil sannsynligvis få traumer - men hvorfor? Om man ser på det fra naturens side er det ingenting som sier at man skal få traumer av noe som helst - det er kun menneskets oppfatning av rett og galt som legger grunnmuren for vår oppfatning av "normale" reaksjoner til "unormale" hendelser eller handlinger. Ettersom rett og galt heller ikke er mer enn menneskeskapte systemer er det ingen grunn til å få psykiske reaksjoner på noen av dem. Derimot, får du et kriseteam med psykologer hengende over deg som forteller at det er "normalt" å reagere sånn og sånn, så det gjør ikke noe om du også gjør det, da er det fort gjort å havne på traumsesida. Om en hel verden forteller deg for et monster faren din er som har gjort det han har gjort - da er det ikke enkelt å forbli upåvirket.
Med dette sier jeg ikke at det Fritzl har gjort er forsvarlig eller på noen annen måte en handling som ikke fortjener korrekt straff. Poengene mine er at det finnes viktigere, mer omfattende problemer som er mye mer realistisk å gjøre noe med. Denne saken dreier seg rundt en håndfull mennesker - tell til tyve, så har like mange barn dødd på grunn av fattigdom. Man må klare å begrense seg i fordømmingen av saker som denne - selv om en handling påvirker andre mennesker i negativ forstand må man se det fra mer enn en vinkel. Jeg har ikke til hensikt å komme med mine oppfatninger omkring hva som burde gjøres i oppfølgingen av denne saken, der er det mange nok stemmer fra før. Jeg velger å stille meg på de(n) svakes side i dette tilfellet.
Det første som vel også er bortimot det værste med hele denne pakka er medienes vinklinger. Både DB og VG har gjentatte ganger brutt det som i følge PFUs retningslinjer er god presseskikk i forhold til å overøse oss med totalt irrelevant informasjon - vi får se bilder av Fritzl på stranden (der han "fråtser" på samme måte som alle middelklassenordmenn i syden) i Thailand der han får massasje, vi får høre om hans eiendommer (og hvor nært de ligger områder der pedofile voldtekter har funnet sted, voldtekter som ikke har noe med Fritzl å gjøre), vi får vite alt om hans økonomiske situasjon, vi får vite hvilke vitser Fritzl ler av og generelt alt annet man trenger for komplett, offentlig personuthenging. Si gjerne at dere syns han fortjener det men det er likefullt ikke tillatt for pressen å holde på slik. Dessuten er det en grunn til at rettssystemer eksisterer - enhver kan ikke håndheve sin egen rettsforståelse, ikke om man har håp om det minste snev av siviliserte former for liv.
Videre må jeg påpeke at media legger altfor mye inn i denne saken. Det har ikke vært mulig å åpne en nettavis på ukesvis uten å se Fritzl, han har vært på alle forsider hver dag og han har vært av de største sakene på alle Dagsrevyene siden avsløringen. Riktignok er dette en kjip forbrytelse å gjøre men den er langt på nær viktig nok i samfunnsmessige anliggende til å få denne type oppmerksomhet. Det er enormt tydelig at det er sensasjonsfaktoren som blir spilt på hele veien her - overskrifter som "INCESTMONSTERET" sier sitt.
Så til forsøket på å forsvare selve handlingene med i det minste noe som minner om et intellektuelt perspektiv. La oss folde ut det store bildet oppå det lille. Samtlige av de som har bodd i Fritzls kjeller har levd et liv i sus og dus sammenlignet med hvordan livene til fattige i den tredje verden er. Hele den vestlige verden er klar over tilstandene i u-land, men gjør "ingenting" med det - er ikke det egentlig like ille som aktivt å gjøre noen fortredt? Å være aktivt passiv, for å si det sånn? Jeg ville heller vært noen år i en kjeller med nok mat, vann og ordentlige sanitærforhold enn noen år i slummen i Honduras - det vil de fleste.
Det Fritzl har gjort er å skape et fengsel for sin datter. Hun har rett og slett vært i fengsel i 26 år - men det har mange andre også. Og hun er på ingen måter den første av disse som ikke har gjort noe galt.
Disse folkene som har blitt holdt fanget av Fritzl har selvfølgelig gått glipp av den normaliserte integreringen i samfunnet - ikke at det nødvendigvis er negativt. Ikke før du må bo i samfunnet. Disse personene vil sannsynligvis få traumer - men hvorfor? Om man ser på det fra naturens side er det ingenting som sier at man skal få traumer av noe som helst - det er kun menneskets oppfatning av rett og galt som legger grunnmuren for vår oppfatning av "normale" reaksjoner til "unormale" hendelser eller handlinger. Ettersom rett og galt heller ikke er mer enn menneskeskapte systemer er det ingen grunn til å få psykiske reaksjoner på noen av dem. Derimot, får du et kriseteam med psykologer hengende over deg som forteller at det er "normalt" å reagere sånn og sånn, så det gjør ikke noe om du også gjør det, da er det fort gjort å havne på traumsesida. Om en hel verden forteller deg for et monster faren din er som har gjort det han har gjort - da er det ikke enkelt å forbli upåvirket.
Med dette sier jeg ikke at det Fritzl har gjort er forsvarlig eller på noen annen måte en handling som ikke fortjener korrekt straff. Poengene mine er at det finnes viktigere, mer omfattende problemer som er mye mer realistisk å gjøre noe med. Denne saken dreier seg rundt en håndfull mennesker - tell til tyve, så har like mange barn dødd på grunn av fattigdom. Man må klare å begrense seg i fordømmingen av saker som denne - selv om en handling påvirker andre mennesker i negativ forstand må man se det fra mer enn en vinkel. Jeg har ikke til hensikt å komme med mine oppfatninger omkring hva som burde gjøres i oppfølgingen av denne saken, der er det mange nok stemmer fra før. Jeg velger å stille meg på de(n) svakes side i dette tilfellet.
søndag 4. mai 2008
Døde barn
Dagbladets lørdagsbilag, Magasinet, hadde en erketypisk forside denne uka. "Hvert år dør rundt 40 småbarn av ukjent årsak i Norge. Hvor mange av dem som er drept, får vi aldri vite." Min første reaksjon var et ikke velmenende "huff da". Men la oss se - 40 barn i året? Hvert år dør det, som et resultat av fattigdom, nesten 10 millioner barn. Det blir over 26 500 om dagen, et hvert tredje sekund. 18 hvert minutt. Det tar altså to minutter og 12 sekunder mellom hvert 40. barn som dør. (kilde) Og dette er barn som dør av kjente årsaker som vi kan gjøre noe med. De 40 som dør av ukjente årsaker kan vi uansett ikke hjelpe - annet enn å gi oss selv en illusjon av mening ved det hele hvis en eventuell morder på et av barna blir tatt.
Skeivt fokus?
Skeivt fokus?
tirsdag 29. april 2008
Ned med globalisering?
Globalisering er et underlig fenomen. Kort forklart er det illusjonen av at verden har "krympet" som et resultat av kommunikasjonsrevolusjonen, folkeforflytninger, transnasjonale økonomiavtaler, overnasjonale organer (EU, FN osv.) og liknende. Vi har en rimelig positiv side av det og en definitivt negativ en.
Den positive går ut på at landegrensene blir mer og mer utvisket, kulturelle skiller blir mindre og vi får en mer hensiktsmessig verdensordning. Husk at landegrenser ikke eksisterer andre plasser enn i menneskers hjerner (og i et og annet atlas). Men bildet av verden som enhet må nyanseres, her kommer begrepet glokalisering inn. Vi får riktignok "hele" verden inn i stua og internasjonale varer i kjøleskapet men vi eksisterer fortsatt midt i mikrolivet i lokalsamfunnet vårt, godt glokalisert. Som Georg Marcus sa; Alt overalt, men overalt forskjellig. Et godt eksempel på et globalt problem/fenomen for tida er miljøsituasjonen.
Denne globaliseringen kan fort gi følelsen av at vi alle blir integrert som en like viktig del av verdenssamfunnet, der har du i alle fall et av hovedargumentene til nyliberalister som FrP. En sannhet med modifikasjoner som vanlig fra det holdet (som i den tidligere nevnte miljøsituasjonen). Man må ikke glemme at maktmenneskene fortsatt sitter med all makt. At maktbildet blir flytta fra Regjeringen og ned til Brussel betyr ikke at det er fritt fram for Ola Nordmann og Kari Tsjekker til hverken det ene eller det andre, vi fungerer fortsatt som outsidere. Det er snakk om en liten maktelite som utnytter sine ressurser til å gå mer og mer globalt i sine anliggender. De fattige forblir fattige uavhengig av børssvingninger og internasjonale vedtak.
Til nå er det styringssystemet som uten tvil har fungert best demokrati med velferdsstat, slik det funker i Norge. Staten, næringslivet og borgere fungerer både som motvekter og kontrollorganer for hverandre. I et globalisert samfunn vil derimot staten bli en serviceinstans for forbrukere og klienter mens borgerne vil bli redusert til forbrukere i et markedssamfunn. Statsregulering vil bli brutt ned av de overnasjonale organene og vi vil stå igjen med enorme regninger på sykehus, barnehager, skoler og ikke minst (for et gjennomsnittlig FrP-brød) veier. Jeg vet ikke med deg, men på meg virker det urettferdig å skulle ruineres for ting man ikke kan noe for - for eksempel et tilfeldig, ransmotivert brutalt overfall. Eller at ungen din får kreft og at du må betale for å sitte på sykhuset hver dag resten av barnets liv helt til du kan se hvordan det siste desperate hjerteslaget sprer seg i de lyseblå blodårene som ligger og presser mellom den tynnslitte huden og det cellegiftinfiserte skjelettet. Fin ting å havne på gata for.
Jürgen Habermas har skrevet en del om dette med og kommer med påstanden at globalisering fører til at likhetsinnstillingen marginaliseres – sosial utstøtelse tolereres. Dette er spesielt interessant sett i forhold til store deler av vestens forståelse av Muhammed-saken og nyliberalistiske partiers holdninger til innvandreres rettigheter.
Denne nedbrytningen av likhet mellom individer åpner for det skapte trusselbildet. Her er USAs krig mot terror essensiell. I utgangspunktet er terror et eksempel på hevnens avmakt og ledende land på den økonomiske og industrielle fronten utnytter nytteløsheten i terror – drap av uskyldige mennesker fører alltid til reaksjoner, spesielt hvis de er myntet på verdier man selv ikke har.
Dette er, i alle fall i det bildet som blir gitt gjennom media, mer enn nok til å overbevise det som virker som hele USA om at det er forsvarlig å gå til krig mot et ikke-problem som terrorisme er. Nå er de ikke alene om det lengre. Etter innføring av terrorismelovgivning har PST blitt høy på strå og slår ned på utlendinger som overfører penger til utlandet og anklager dem for terrorisme. Og personer (med muslimsk bakgrunn) som skyter litt på en synagoge blir (på grunn av sin muslimske bakgrunn) også anklaget for terrorisme. Dette kan ingen ende ta, tydeligvis.
Den positive går ut på at landegrensene blir mer og mer utvisket, kulturelle skiller blir mindre og vi får en mer hensiktsmessig verdensordning. Husk at landegrenser ikke eksisterer andre plasser enn i menneskers hjerner (og i et og annet atlas). Men bildet av verden som enhet må nyanseres, her kommer begrepet glokalisering inn. Vi får riktignok "hele" verden inn i stua og internasjonale varer i kjøleskapet men vi eksisterer fortsatt midt i mikrolivet i lokalsamfunnet vårt, godt glokalisert. Som Georg Marcus sa; Alt overalt, men overalt forskjellig. Et godt eksempel på et globalt problem/fenomen for tida er miljøsituasjonen.
Denne globaliseringen kan fort gi følelsen av at vi alle blir integrert som en like viktig del av verdenssamfunnet, der har du i alle fall et av hovedargumentene til nyliberalister som FrP. En sannhet med modifikasjoner som vanlig fra det holdet (som i den tidligere nevnte miljøsituasjonen). Man må ikke glemme at maktmenneskene fortsatt sitter med all makt. At maktbildet blir flytta fra Regjeringen og ned til Brussel betyr ikke at det er fritt fram for Ola Nordmann og Kari Tsjekker til hverken det ene eller det andre, vi fungerer fortsatt som outsidere. Det er snakk om en liten maktelite som utnytter sine ressurser til å gå mer og mer globalt i sine anliggender. De fattige forblir fattige uavhengig av børssvingninger og internasjonale vedtak.
Til nå er det styringssystemet som uten tvil har fungert best demokrati med velferdsstat, slik det funker i Norge. Staten, næringslivet og borgere fungerer både som motvekter og kontrollorganer for hverandre. I et globalisert samfunn vil derimot staten bli en serviceinstans for forbrukere og klienter mens borgerne vil bli redusert til forbrukere i et markedssamfunn. Statsregulering vil bli brutt ned av de overnasjonale organene og vi vil stå igjen med enorme regninger på sykehus, barnehager, skoler og ikke minst (for et gjennomsnittlig FrP-brød) veier. Jeg vet ikke med deg, men på meg virker det urettferdig å skulle ruineres for ting man ikke kan noe for - for eksempel et tilfeldig, ransmotivert brutalt overfall. Eller at ungen din får kreft og at du må betale for å sitte på sykhuset hver dag resten av barnets liv helt til du kan se hvordan det siste desperate hjerteslaget sprer seg i de lyseblå blodårene som ligger og presser mellom den tynnslitte huden og det cellegiftinfiserte skjelettet. Fin ting å havne på gata for.
Jürgen Habermas har skrevet en del om dette med og kommer med påstanden at globalisering fører til at likhetsinnstillingen marginaliseres – sosial utstøtelse tolereres. Dette er spesielt interessant sett i forhold til store deler av vestens forståelse av Muhammed-saken og nyliberalistiske partiers holdninger til innvandreres rettigheter.
Denne nedbrytningen av likhet mellom individer åpner for det skapte trusselbildet. Her er USAs krig mot terror essensiell. I utgangspunktet er terror et eksempel på hevnens avmakt og ledende land på den økonomiske og industrielle fronten utnytter nytteløsheten i terror – drap av uskyldige mennesker fører alltid til reaksjoner, spesielt hvis de er myntet på verdier man selv ikke har.
Dette er, i alle fall i det bildet som blir gitt gjennom media, mer enn nok til å overbevise det som virker som hele USA om at det er forsvarlig å gå til krig mot et ikke-problem som terrorisme er. Nå er de ikke alene om det lengre. Etter innføring av terrorismelovgivning har PST blitt høy på strå og slår ned på utlendinger som overfører penger til utlandet og anklager dem for terrorisme. Og personer (med muslimsk bakgrunn) som skyter litt på en synagoge blir (på grunn av sin muslimske bakgrunn) også anklaget for terrorisme. Dette kan ingen ende ta, tydeligvis.
Bibelsk jævelskap
Jeg har æren av å presentere dagens dose av Bibelsitater:
5. Mosebok 21:18:
Når en mann har en ustyrlig og trassig sønn, som ikke vil høre på sin far og mor, og som ikke adlyder dem selv om de tukter ham, da skal foreldrene ta og føre ham til byporten, til de eldste i byen og si til dem: 'Denne sønnen vår er ustyrlig og trassig og vil ikke høre på det vi sier. Ødsel og drikkfeldig er han også.' Da skal alle mennene i byen steine ham i hjel. Slik skal du rydde ut det onde hos deg.
4. Mosebok 15:32-36:
Mens Israels barn var i ørkenen, traff de på en mann som sanket ved på sabbatsdagen. Og de som traff på ham da han sanket ved, førte ham frem for Moses og Aron og for hele menigheten. Og de satte ham fast; for det var ikke gitt dem noget bud om hvad der skulde gjøres med ham. Da sa Herren til Moses: Mannen skal late livet, hele menigheten skal stene ham utenfor leiren. Så førte hele menigheten ham utenfor leiren og stenet ham, så han døde, således som Herren hadde befalt Moses.
2. Mosebok 32:27:
Og han sa til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Hver binde sitt sverd ved sin lend! Gå så frem og tilbake fra port til port i leiren og slå ihjel hver sin bror og hver sin venn og hver sin frende!
2. Mosebok 20:13:
Du skal ikke slå i hjel.
Tja. Dette må vel kunne kategoriseres som grov selvmotsigelse og inkonsekvens - ikke overraskende fra verdens mest overvurderte makkverk. Poenget, fra min side, med disse utdragene er å vise at om man skal slutte seg til Bibelen så må man gjøre det fullt og helt. Alle kristne jeg har møtt sier "jeg tror på Bibelen" - men de støtter ikke drap av vanskelige barn og personer som arbeider på søndager. Hvorfor ikke? Det står jo i Bibelen, på samme måte som det står at man kun skal ha én Gud, at Gud skapte universet og at homoekteskap ikke kan tolereres. Vel, vi får vel se når deres skjebne skal avgjøres ved Himmelens port...
5. Mosebok 21:18:
Når en mann har en ustyrlig og trassig sønn, som ikke vil høre på sin far og mor, og som ikke adlyder dem selv om de tukter ham, da skal foreldrene ta og føre ham til byporten, til de eldste i byen og si til dem: 'Denne sønnen vår er ustyrlig og trassig og vil ikke høre på det vi sier. Ødsel og drikkfeldig er han også.' Da skal alle mennene i byen steine ham i hjel. Slik skal du rydde ut det onde hos deg.
4. Mosebok 15:32-36:
Mens Israels barn var i ørkenen, traff de på en mann som sanket ved på sabbatsdagen. Og de som traff på ham da han sanket ved, førte ham frem for Moses og Aron og for hele menigheten. Og de satte ham fast; for det var ikke gitt dem noget bud om hvad der skulde gjøres med ham. Da sa Herren til Moses: Mannen skal late livet, hele menigheten skal stene ham utenfor leiren. Så førte hele menigheten ham utenfor leiren og stenet ham, så han døde, således som Herren hadde befalt Moses.
2. Mosebok 32:27:
Og han sa til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Hver binde sitt sverd ved sin lend! Gå så frem og tilbake fra port til port i leiren og slå ihjel hver sin bror og hver sin venn og hver sin frende!
2. Mosebok 20:13:
Du skal ikke slå i hjel.
Tja. Dette må vel kunne kategoriseres som grov selvmotsigelse og inkonsekvens - ikke overraskende fra verdens mest overvurderte makkverk. Poenget, fra min side, med disse utdragene er å vise at om man skal slutte seg til Bibelen så må man gjøre det fullt og helt. Alle kristne jeg har møtt sier "jeg tror på Bibelen" - men de støtter ikke drap av vanskelige barn og personer som arbeider på søndager. Hvorfor ikke? Det står jo i Bibelen, på samme måte som det står at man kun skal ha én Gud, at Gud skapte universet og at homoekteskap ikke kan tolereres. Vel, vi får vel se når deres skjebne skal avgjøres ved Himmelens port...
fredag 18. april 2008
Prostitusjon og pedofili
Nok et spennende tema å leke djevelens advokat til: prostitusjon. Jada, her står idiotene, fordommene, jesusfrikene, politikerne og alt for mange andre i kø. I prostitusjonsverden, eller i alle fall i prostitusjonsnorge, er det store ting på gang. Spirrevippen Storberget (SS?) har naturligvis kommet med et aldeles latterlig lovforslag, han vil forby kjøp av sex. Ikke bare i Norge, men også for alle nordmenn som ferdes i utlandet. Så vidt vi kan se ut fra DBs oppslag er det ikke rare greiene Storberget har å komme med i form av argumenter. "- Mennesker er ingen handelsvare og kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester vil gjøre det mindre attraktivt for menneskehandlere å se mot Norge". Først og fremst; mennesker er ingen handelsvare? Hvorfor er fotball lovlig, om det skal være ulovlig å kjøpe mennesker eller tjenester av dem? Vi kan liksågodt trekke en parallel til alt som heter arbeid - det er mennesker som selger tjenester de kan levere. Prostitusjon er intet unntak. Og til alle som syntes grensa går ved kroppen din - hva med United Colors of Benetton? Eller alle andre barneklærforhandlere? Småbarn, attpåtil. Eller er reklame greit? Hvor går egentlig grensa? Bestem dere, maktmennesker.
Når det kommer til hans henvisning til menneskehandlere og at det blir mindre attraktivt for dem i Norge - det finnes allerede et lovverk angående menneskehandel. Kjenner jeg Norge rett er det vel det mest adekvate og omfattende lovverket vi har etter barneporno. Å forby kjøp av sex vil føre prostitusjon enda lengre unna det offentliges øyne, det vil bli tettere og strengere organisert og da er vel hele SS-bataljonen utspilt for lenge siden. Om man virkelig vil ha bukt med den ulovlige, nedverdigende menneskehandelen må man gjøre menneskehandlernes tjenester overflødig. Det gjør man ikke gjennom å forby alle sider av dette, men ved legalisering og innføring av statlig kontroll. Om alt blir organisert av staten som igjen leverer tjenesten til kundene uten å tidoble prisen vil det ulovlige markedet forsvinne, i det minste bli kraftig redusert. Det kan ses på som et synonym for at all nedverdigende behandling i forbindelse med
menneskehandel vil forsvinne og det vil bli et yrke på linje med alle andre. Da vil personer i desperate situasjoner ha en lovlig sisteskanse framfor å komme i en posisjon hvor å vurdere prostituering opp mot betydelig værre kriminalitet blir aktuelt. Denne politikken kan også bli innført på alt av rusmidler.
Og så, endelig, stormannsgalskapen i ellers så småvokste Storberget. Forby nordmenn i utlandet å følge lovene i det landet de befinner seg i? Jeg skjemmes. Storberget, hvor henter du rettighetene dine til dette fra bortsett fra et lovverk du selv har hatt kontroll over i snart fire år? Den praktiske delen er så usansynlig usansynlig at jeg orker knapt nevne det. Jeg tror Storberget glemmer at man er uskyldig til det motsatte er bevist, ikke omvendt, om han har håp om å pågripe noen for dette.
Forøvrig vil jeg gjerne benytte anledningen til å presisere en ting som media og gjennomsnittsnordmenn sett i lys av de siste dagers kidnappinger og mord av småbarn ikke er helt klar over: å være pedofil er ikke det samme som å være overgriper. I slike situasjoner som 5-åringen Oliver i Danmark som ble kidnappa lider barnet neppe like mye som de voksne påstår at det gjør, barn har tross alt ingen kognitiv evne og har en intelligens på linje med et dyr de tre-fire første årene.
Når det kommer til hans henvisning til menneskehandlere og at det blir mindre attraktivt for dem i Norge - det finnes allerede et lovverk angående menneskehandel. Kjenner jeg Norge rett er det vel det mest adekvate og omfattende lovverket vi har etter barneporno. Å forby kjøp av sex vil føre prostitusjon enda lengre unna det offentliges øyne, det vil bli tettere og strengere organisert og da er vel hele SS-bataljonen utspilt for lenge siden. Om man virkelig vil ha bukt med den ulovlige, nedverdigende menneskehandelen må man gjøre menneskehandlernes tjenester overflødig. Det gjør man ikke gjennom å forby alle sider av dette, men ved legalisering og innføring av statlig kontroll. Om alt blir organisert av staten som igjen leverer tjenesten til kundene uten å tidoble prisen vil det ulovlige markedet forsvinne, i det minste bli kraftig redusert. Det kan ses på som et synonym for at all nedverdigende behandling i forbindelse med
menneskehandel vil forsvinne og det vil bli et yrke på linje med alle andre. Da vil personer i desperate situasjoner ha en lovlig sisteskanse framfor å komme i en posisjon hvor å vurdere prostituering opp mot betydelig værre kriminalitet blir aktuelt. Denne politikken kan også bli innført på alt av rusmidler.
Og så, endelig, stormannsgalskapen i ellers så småvokste Storberget. Forby nordmenn i utlandet å følge lovene i det landet de befinner seg i? Jeg skjemmes. Storberget, hvor henter du rettighetene dine til dette fra bortsett fra et lovverk du selv har hatt kontroll over i snart fire år? Den praktiske delen er så usansynlig usansynlig at jeg orker knapt nevne det. Jeg tror Storberget glemmer at man er uskyldig til det motsatte er bevist, ikke omvendt, om han har håp om å pågripe noen for dette.
Forøvrig vil jeg gjerne benytte anledningen til å presisere en ting som media og gjennomsnittsnordmenn sett i lys av de siste dagers kidnappinger og mord av småbarn ikke er helt klar over: å være pedofil er ikke det samme som å være overgriper. I slike situasjoner som 5-åringen Oliver i Danmark som ble kidnappa lider barnet neppe like mye som de voksne påstår at det gjør, barn har tross alt ingen kognitiv evne og har en intelligens på linje med et dyr de tre-fire første årene.
tirsdag 8. april 2008
Idioten på bussen
Jeg har mer eller mindre gått med konstant musikk på øret de siste tre-fire årene, unntakene har vært når iPoder ødelegges eller "lånes". Jeg ble lei av den usannsynlig dårlige kvaliteten på iPoder og gikk med brask og bram ut med min nye (for over et år siden, riktignok) Sony-spiller. Denne var vel og bra og alt funka som det skulle. Helt til jeg måtte oppdatere musikken på den. For en så inne i HELVETES dårlig programvare som SonicStage har jeg aldri vært borti. Det krever vannvittige ressurser som det overhodet ikke trenger, går sinnsykt tregt og har en semantikk på linje med en syrebadet, lobotomert og utsulta 4-åring direkte fra Dresden. Dette har ført til at jeg faktisk har slutta å høre på musikk når jeg er ute - jeg gidder rett og slett ikke alt styret SonicStage fører med seg.
Denne irritasjonen blir riktignok som blomster i en grønn, indisk bollywood-eng å regne sammenligna med det uttysket av en hormonell kuksugertenåring som hver eneste morra sitter bakerst i bussen jeg tar og proklamerer for hele verden både det ene og det andre. Han sitter sammen med 2-3-4 andre, men er en skikkelig dominant male som krever all oppmerksomhet og tid. En oppmerksomhetssyke og høylytthet som hører sjeldenhetene til. Dette har jeg holdt ut med i rundt et halvt år, men om jeg skal unngå flere konfrontasjoner på linje med Kirkens Bymisjon-trollet må jeg gjøre noe med dette før jeg koker over.
Løsninga har da naturlig nok blitt å overdøve han med musikk. Problemet mitt er at alt som ligger inne på Sonyen for tida er i tillegg til å være utrolig uorganisert, veldig utdatert. Jeg prøvde både manuell overføring av sanger, WMP og det som verre er - ingenting unntatt SonicStage funker. Jeg har derfor sett meg nødt til å se litt nærmere på dette forbaska programmet nok en gang. Etter å ha sett at det var firmwareoppdateringer i tillegg til at SS var oppdatert fra v3.3 til v4.3 og hadde lagt til CP etter SonicStage, hva de enn prøver å oppnå med det, øynet jeg et håp - er det blitt bedre? Kanskje til og med bra?
Men selvfølgelig - overhodet ikke. Hva i helvete har de egentlig oppdatert? Så jeg sitter her, halv 3, og irriterer meg halvt i hjel på et program som ikke vil legge CD-ene mine over på mp3-spilleren min etter at jeg har tatt meg bryet med å overføre alle CD-ene mine manuelt til PC-en.
Men så det store spørsmålet - hvem skal jeg laste? Sony for ræva programvare, idioten på bussen for å laste meg med å måtte gjøre dette for å unngå å kaldkvele han eller meg selv for at det var denne mp3-spilleren jeg gikk til anskaffelse av? Tja, si det. Forholdene tatt i betraktning er det jeg helst vil er å gi mening til uttrykket "every action has an equal and opposite reaction" overfor denne tilbakestående reduksjonisten.
Denne irritasjonen blir riktignok som blomster i en grønn, indisk bollywood-eng å regne sammenligna med det uttysket av en hormonell kuksugertenåring som hver eneste morra sitter bakerst i bussen jeg tar og proklamerer for hele verden både det ene og det andre. Han sitter sammen med 2-3-4 andre, men er en skikkelig dominant male som krever all oppmerksomhet og tid. En oppmerksomhetssyke og høylytthet som hører sjeldenhetene til. Dette har jeg holdt ut med i rundt et halvt år, men om jeg skal unngå flere konfrontasjoner på linje med Kirkens Bymisjon-trollet må jeg gjøre noe med dette før jeg koker over.
Løsninga har da naturlig nok blitt å overdøve han med musikk. Problemet mitt er at alt som ligger inne på Sonyen for tida er i tillegg til å være utrolig uorganisert, veldig utdatert. Jeg prøvde både manuell overføring av sanger, WMP og det som verre er - ingenting unntatt SonicStage funker. Jeg har derfor sett meg nødt til å se litt nærmere på dette forbaska programmet nok en gang. Etter å ha sett at det var firmwareoppdateringer i tillegg til at SS var oppdatert fra v3.3 til v4.3 og hadde lagt til CP etter SonicStage, hva de enn prøver å oppnå med det, øynet jeg et håp - er det blitt bedre? Kanskje til og med bra?
Men selvfølgelig - overhodet ikke. Hva i helvete har de egentlig oppdatert? Så jeg sitter her, halv 3, og irriterer meg halvt i hjel på et program som ikke vil legge CD-ene mine over på mp3-spilleren min etter at jeg har tatt meg bryet med å overføre alle CD-ene mine manuelt til PC-en.
Men så det store spørsmålet - hvem skal jeg laste? Sony for ræva programvare, idioten på bussen for å laste meg med å måtte gjøre dette for å unngå å kaldkvele han eller meg selv for at det var denne mp3-spilleren jeg gikk til anskaffelse av? Tja, si det. Forholdene tatt i betraktning er det jeg helst vil er å gi mening til uttrykket "every action has an equal and opposite reaction" overfor denne tilbakestående reduksjonisten.
søndag 6. april 2008
Nedslående om menneskeheten
I Matias Faldbakkens nye roman Unfun kommer han med en treffende kommentar: «Organisk liv kan sies å være en avskyelig sykdom som nærer seg på andre former for organisk liv.» Dette er, misantropisk som Faldbakken er, naturligvis gjeldende for mennesket. Det er riktignok sagt med språket til denne avskyelige sykdommen så jeg gidder ikke gå nærmere inn på defineringen av "sykdom" i denne sammenhengen.
Vi har, i motsetning til alle andre sykdommer og former for organisk liv på denne kloden, en kognitiv evne. Det vil si noen av oss. Jeg har mange ganger lurt på hvor langt evolusjonen vil føre menneskets tankegang - det er tross alt en hel del utvikling å spore i takt med den fysiske. Nå er strengt tatt tankegang et resultat av den fysiske hjernen, et resultat mennsket ikke kan sanse. Så spørsmålet vil, om man skal krangle på det, innta en noe annen form. I denne omgang får det være både likegyldig og like gyldig.
Ingen vet når det begynte, men i alle fall i noen tusen år har mennesker undret seg over det å være til. Uheldigvis sitter vi enda igjen med resultatet til en håndfull av dem i fanget som et av de vordende samfunnsprobleme, en overraskende akseptert form for hjernevasking. Fornedring av et menneskes rettigheter er vel ikke bedre om tusenvis på tusenvis både utsetter og blir utsatt for det? Vel, religion til side. Det kan virke som den største feilen som blir gjort på dette området handler om at man i stedet for å se på og oppfatter konsekvensene av faktiske realiteter og så tilpasse tanker etter det går motsatt fram. Subjekt foran objekt, med andre ord. Både forståelse og mening er følelser som gjør livet enklere og lettere å leve, spesielt stilt foran holdepunkter som døden, sykdom og lidelse.
En håpløs ting å diskutere, men en spennende ting å ta opp, er i denne sammenhengen menneskets virkelighetsoppfatning. Vi har på ingen måter en garanti for at våre sanser er nok til å forstå alt som er i universet, ikke engang på jorda. Der har du det som skremmer meg mest med tanken på utenomjordisk liv - enn om de har 6 sanser? 7? 100? Enn om den mest selvfølgelige nøkkelen til all mening og evig liv (i den grad det er positivt) ligger rett foran nesa på oss? Her er ikke menneskeskapte systemer nok til å tilfredstille meg, beklager - jeg er et tenkende menneske, da er det en selvfølgelig følge. Og spar meg for spøkelser, gjenferd, telepatisering, dyrekommunikasjon og all annen idioti. Hvorfor vinner aldri synske i lotto? Et svar jeg så en "synsk" gi til Penn & Teller var "jeg trenger ikke pengene". Neivel, ditt degenererte virus, men det gjør millioner på millioner av andre mennesker. Vinn lotto hver uke og doner pengene til noen som trenger de, foreksempel de titusenvis som er smittet av tuberkulose med et framtidig dødelig utfall.
Vel, i morgen er det en ny dag. Jeg skal først og fremst gjøre ting jeg ikke vil gjøre på plasser jeg ikke vil være sammen med mennesker jeg ikke vil møte. Deretter skal jeg nære meg på andre former for organisk liv, for deretter å være vitne til en kjemisk prosess som er like mye et mirakel som barnefødsel; fordøyelsen. Deretter vil dagen stort sett bestå i å sende ut energibølger som ingen andre oppfatter grunnet deres manglende sanser. Det siste jeg vil gjøre før jeg legger meg er å komme på at jeg er en tilfeldig ansamling atomer, "heldig" nok til å ha sin egen bevissthet, som svever rundt i en evighet av atomer som er like betydningsfulle som de jeg består av der alt som skjer er overføring av energi og at tid faktisk ikke eksisterer. Fy faen, jeg må være velsignet som lever...
Vi har, i motsetning til alle andre sykdommer og former for organisk liv på denne kloden, en kognitiv evne. Det vil si noen av oss. Jeg har mange ganger lurt på hvor langt evolusjonen vil føre menneskets tankegang - det er tross alt en hel del utvikling å spore i takt med den fysiske. Nå er strengt tatt tankegang et resultat av den fysiske hjernen, et resultat mennsket ikke kan sanse. Så spørsmålet vil, om man skal krangle på det, innta en noe annen form. I denne omgang får det være både likegyldig og like gyldig.
Ingen vet når det begynte, men i alle fall i noen tusen år har mennesker undret seg over det å være til. Uheldigvis sitter vi enda igjen med resultatet til en håndfull av dem i fanget som et av de vordende samfunnsprobleme, en overraskende akseptert form for hjernevasking. Fornedring av et menneskes rettigheter er vel ikke bedre om tusenvis på tusenvis både utsetter og blir utsatt for det? Vel, religion til side. Det kan virke som den største feilen som blir gjort på dette området handler om at man i stedet for å se på og oppfatter konsekvensene av faktiske realiteter og så tilpasse tanker etter det går motsatt fram. Subjekt foran objekt, med andre ord. Både forståelse og mening er følelser som gjør livet enklere og lettere å leve, spesielt stilt foran holdepunkter som døden, sykdom og lidelse.
En håpløs ting å diskutere, men en spennende ting å ta opp, er i denne sammenhengen menneskets virkelighetsoppfatning. Vi har på ingen måter en garanti for at våre sanser er nok til å forstå alt som er i universet, ikke engang på jorda. Der har du det som skremmer meg mest med tanken på utenomjordisk liv - enn om de har 6 sanser? 7? 100? Enn om den mest selvfølgelige nøkkelen til all mening og evig liv (i den grad det er positivt) ligger rett foran nesa på oss? Her er ikke menneskeskapte systemer nok til å tilfredstille meg, beklager - jeg er et tenkende menneske, da er det en selvfølgelig følge. Og spar meg for spøkelser, gjenferd, telepatisering, dyrekommunikasjon og all annen idioti. Hvorfor vinner aldri synske i lotto? Et svar jeg så en "synsk" gi til Penn & Teller var "jeg trenger ikke pengene". Neivel, ditt degenererte virus, men det gjør millioner på millioner av andre mennesker. Vinn lotto hver uke og doner pengene til noen som trenger de, foreksempel de titusenvis som er smittet av tuberkulose med et framtidig dødelig utfall.
Vel, i morgen er det en ny dag. Jeg skal først og fremst gjøre ting jeg ikke vil gjøre på plasser jeg ikke vil være sammen med mennesker jeg ikke vil møte. Deretter skal jeg nære meg på andre former for organisk liv, for deretter å være vitne til en kjemisk prosess som er like mye et mirakel som barnefødsel; fordøyelsen. Deretter vil dagen stort sett bestå i å sende ut energibølger som ingen andre oppfatter grunnet deres manglende sanser. Det siste jeg vil gjøre før jeg legger meg er å komme på at jeg er en tilfeldig ansamling atomer, "heldig" nok til å ha sin egen bevissthet, som svever rundt i en evighet av atomer som er like betydningsfulle som de jeg består av der alt som skjer er overføring av energi og at tid faktisk ikke eksisterer. Fy faen, jeg må være velsignet som lever...
onsdag 12. mars 2008
Feminisme - den ellevte landeplage
I forbindelse med kvinnedagen har det vært mye snikksnakk om feminisme, kvinners rettigheter, burkaer og alt mulig annet som for en stormannsgal traktorfeminist er alt fra satans hjelpere på jord til den største selvfølgelighet i et samfunn. Nå som de verken har noen reelle problemer å klage på eller flere fikse ideer om motsatt diskriminering for "å veie opp" har fokuset gått nedover til muslimske land for å dra fram en jævla gammel debatt om det er mulig å forsvare islams kvinnesyn (noe det selvfølgelig ikke er). Dog, de klarer ikke å legge kjønnskvoteringa helt på hylla (en hylle som begynner å bli rimelig full etterhvert).
På Dagsrevyen her om dagen sto forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland fram og dro den sedvanlige leksa om at i en ansettelsessituasjon der det er likt kvalifiserte av ulikt kjønn bør kvinnen foretrekkes. Ikke nok med det, men hun kom med det sinnsyke argumentet at det er det minste man kan gjøre for å veie opp for all den urett som er blitt gjort mot kvinner opp gjennom tiden. Jeg blir så oppgitt over at noe så usannsynlig innsnerva faenskap faktisk er synspunktet til et medlem av regjeringa at jeg klarer ikke finne ut om jeg skal banne, gråte, le eller analysere henne i hjel. Å påstå noe sånt er som å si at alle tyskere født etter 1945 skal få en eller annen form for kollektiv avstraffelse siden Tyskland var nazismens "hjemland". Skal man straffe menn i dag for at menn opp gjennom historien har handlet i tråd med darwinismen slik alle andre dyr på denne kloden? Er det ikke mer nærliggende å fokusere på at vi faktisk er vesener i tankemessig og ikke minst samfunnsmessig evolusjon (akk, så sakte det går) enn å innføre en lov for å rettferdiggjøre noe som allerede har skjedd med generasjoner av kvinner som er død og begravet for flere mannsaldre (kvinnealdre?) siden? Skal man gi kvinner, akkurat som jøder, fordeler siden de har blitt litt herset med oppgjennom årene? Vi vet jo alle hvordan Israel holder på ved "the axis of evil". Deres oppførsel er noe som bør være en god pekepinn om at det er på tide å stoppe glorifiseringen av undertrykte menneskegrupper kun fordi de har blitt undertrykt og ikke minst rettferdiggjøring overfor disse gruppene som går ut over andre som ikke har gjort noe galt. Det er latterlig, horribel steinalderrett og har ingen plass i et samfunn som vårt.
I tillegg holder overhodet ikke tesen om "likt kvalifiserte" mål i det hele tatt. Om to kandidater på papiret har en liknende, om så identisk utdanning og arbeidserfaring er det fortsatt personlige forskjeller mellom kandidatene. De har naturligvis forskjellig engasjementnivå innenfor en hel rekke aktuelle og uaktuelle saker i jobbsammenheng, de har forskjellige synspunkter på både det ene og det andre, de har forskjellige ambisjoner, de er i det hele tatt to forskjellige personer som naturligvis ikke er i stand til å yte hundre prosent likt. Ut i fra kartlegging av relevante sider ved disse to kandidatene vil det til slutt vise seg hvem det vil være mest hensiktsmessig for den aktuelle beddriften å ansette. Dette er en adskillig mer rettferdig framtoning enn et blindskudd som sier av kvinnen skal inn i bedriften kun fordi hun er kvinne. Det er akkurat like ille som å velge en hvit framfor en svart kandidat basert kun på hudfargen - eneste forskjellen er at det funker i motsatt retning av det vi er vant til å se. Det viser seg å være en jævla viktig forskjell. For hadde det vært bedre om Kate hadde drept Karl? Nei, selvfølgelig ikke. Det ville være akkurat like stikk i strid med alle menneskerettigheter regjeringen prøver å framstå som en ivrig forkjemper for, men allikevel har de føyd inn kjønnskvotering som en del av lovene mennesker i dette landet er nødt til å følge for ikke å miste siste rest av den lille friheten vi har igjen (fengsel) etter at institusjonene har tatt det de krever. Begrunnelse? Vi må jo rette opp de gale handlingene i fortida!
Det er i denne sammenheng nærliggende å stille spørsmålet om dette er noe man må gjennom for å få inn en maktbalanse mellom kvinner og menn. Et nødvendig onde, for å ta den framtoningen. En maktbalanse er selvfølgelig vel og bra - men er det viktig nok til at samtlige menn skal stå i faresonen for direkte diskriminering fra statens side? Er det det minste menn som lever i dag kan ofre ettersom menn som levde for lenge, lenge siden har (som den fysisk sterkeste fra naturens side, noe som gjør en maktdominanse sett i lys av darwinismen selvfølgelig) dominert maktbildet? Nei, det er latterlig. At jeg skal stå i fare for å bli et offer for at regjeringen vil "rette opp feil" som er begått mot helt andre mennesker av helt andre mennesker for en relativt sett inne i helvetes lang tid siden er noe jeg overhodet ikke kan akseptere.
Det ville vært interessant å spørre Tora Aasland om hun mener det samme i yrker som jordmor, sykepleier, førskolen og andre typiske "kvinneyrker".
På Dagsrevyen her om dagen sto forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland fram og dro den sedvanlige leksa om at i en ansettelsessituasjon der det er likt kvalifiserte av ulikt kjønn bør kvinnen foretrekkes. Ikke nok med det, men hun kom med det sinnsyke argumentet at det er det minste man kan gjøre for å veie opp for all den urett som er blitt gjort mot kvinner opp gjennom tiden. Jeg blir så oppgitt over at noe så usannsynlig innsnerva faenskap faktisk er synspunktet til et medlem av regjeringa at jeg klarer ikke finne ut om jeg skal banne, gråte, le eller analysere henne i hjel. Å påstå noe sånt er som å si at alle tyskere født etter 1945 skal få en eller annen form for kollektiv avstraffelse siden Tyskland var nazismens "hjemland". Skal man straffe menn i dag for at menn opp gjennom historien har handlet i tråd med darwinismen slik alle andre dyr på denne kloden? Er det ikke mer nærliggende å fokusere på at vi faktisk er vesener i tankemessig og ikke minst samfunnsmessig evolusjon (akk, så sakte det går) enn å innføre en lov for å rettferdiggjøre noe som allerede har skjedd med generasjoner av kvinner som er død og begravet for flere mannsaldre (kvinnealdre?) siden? Skal man gi kvinner, akkurat som jøder, fordeler siden de har blitt litt herset med oppgjennom årene? Vi vet jo alle hvordan Israel holder på ved "the axis of evil". Deres oppførsel er noe som bør være en god pekepinn om at det er på tide å stoppe glorifiseringen av undertrykte menneskegrupper kun fordi de har blitt undertrykt og ikke minst rettferdiggjøring overfor disse gruppene som går ut over andre som ikke har gjort noe galt. Det er latterlig, horribel steinalderrett og har ingen plass i et samfunn som vårt.
I tillegg holder overhodet ikke tesen om "likt kvalifiserte" mål i det hele tatt. Om to kandidater på papiret har en liknende, om så identisk utdanning og arbeidserfaring er det fortsatt personlige forskjeller mellom kandidatene. De har naturligvis forskjellig engasjementnivå innenfor en hel rekke aktuelle og uaktuelle saker i jobbsammenheng, de har forskjellige synspunkter på både det ene og det andre, de har forskjellige ambisjoner, de er i det hele tatt to forskjellige personer som naturligvis ikke er i stand til å yte hundre prosent likt. Ut i fra kartlegging av relevante sider ved disse to kandidatene vil det til slutt vise seg hvem det vil være mest hensiktsmessig for den aktuelle beddriften å ansette. Dette er en adskillig mer rettferdig framtoning enn et blindskudd som sier av kvinnen skal inn i bedriften kun fordi hun er kvinne. Det er akkurat like ille som å velge en hvit framfor en svart kandidat basert kun på hudfargen - eneste forskjellen er at det funker i motsatt retning av det vi er vant til å se. Det viser seg å være en jævla viktig forskjell. For hadde det vært bedre om Kate hadde drept Karl? Nei, selvfølgelig ikke. Det ville være akkurat like stikk i strid med alle menneskerettigheter regjeringen prøver å framstå som en ivrig forkjemper for, men allikevel har de føyd inn kjønnskvotering som en del av lovene mennesker i dette landet er nødt til å følge for ikke å miste siste rest av den lille friheten vi har igjen (fengsel) etter at institusjonene har tatt det de krever. Begrunnelse? Vi må jo rette opp de gale handlingene i fortida!
Det er i denne sammenheng nærliggende å stille spørsmålet om dette er noe man må gjennom for å få inn en maktbalanse mellom kvinner og menn. Et nødvendig onde, for å ta den framtoningen. En maktbalanse er selvfølgelig vel og bra - men er det viktig nok til at samtlige menn skal stå i faresonen for direkte diskriminering fra statens side? Er det det minste menn som lever i dag kan ofre ettersom menn som levde for lenge, lenge siden har (som den fysisk sterkeste fra naturens side, noe som gjør en maktdominanse sett i lys av darwinismen selvfølgelig) dominert maktbildet? Nei, det er latterlig. At jeg skal stå i fare for å bli et offer for at regjeringen vil "rette opp feil" som er begått mot helt andre mennesker av helt andre mennesker for en relativt sett inne i helvetes lang tid siden er noe jeg overhodet ikke kan akseptere.
Det ville vært interessant å spørre Tora Aasland om hun mener det samme i yrker som jordmor, sykepleier, førskolen og andre typiske "kvinneyrker".
fredag 7. mars 2008
Kirkens Nødhjelp
De siste par ukene har jeg merket at det ukonstruktive sinnet har tatt over igjen i mitt syn på religion og verdens religiøse. Jeg forsøkte i et par måneder å legge meg på ei linje som var mer aksepterende og analytisk enn oppgitt, fordømmende og trampende - men for å si det som det er så holder det ikke. Det er faen meg ikke nok. Bare tanken på at jeg kjenner folk som tror de har løst alle verdens mysterier fordi de tror på rett bok og sier at jeg kommer til å bli dømt til helvete for mine ateistiske tanker, det får meg til å ønske en ny syndeflod. Det er mange gode grunner for å være misantrop. Dette ga seg til kjenne når Kirkens Nødhjelp ringte på døra mi i ettermiddag.
La oss ta for oss den skikkelig barnslige, enkle, George Carlin-inspirerte versjonen som kler mitt ukonstruktive sinne godt: Religion har faktisk fått millioner på millioner av mennesker til å tro at det er en usynlig mann som bor i himmelen. Ikke nok med det, men han er overalt og ser alt - og han har en liste på ti ting han ikke vil at du skal gjøre. Om du gjør en eneste en av disse tingene en eneste gang så har han en plass du skal til der du skal brennes, kveles, tortureres, pines og lide ut evigheten. Med mindre du naturligvis godtar at han bestemmer alt, der det eneste beviset du får er en bok full av selvmotsigelser skrevet for over 2000 år siden av en gjeng neandertalere som var 100% sikre på at jorden er flat. Men Gud selv, han er kjærlighet. Og han viser uendelig kjærlighet for sine hjertebarn mennesket (som han forøvrig var så raus å bruke en hel dag på å skape) så lenge de ikke trosser lista hans. Grunnen til denne harde dømmingen, skal vi tro Bibelen, er at ei jente blei overtalt av en snakkende slange til å lure en gutt til å spise et eple fra et forbudt, magisk tre. Alt dette (bortsett fra neandertalerne, de hadde jo ikke hørt om evolusjon) står i Bibelen og må jo derfor regnes som reellt om man er kristen.
Jeg må si det rett ut, jeg har null respekt for religiøse og null respekt for deres tro. Jeg ser gjerne at New York Times trykker Muhammed som en gris som ruller seg i Koranen på forsiden hver dag til de går konkurs, for det er på ingen måter mulig å la religiøse bli et "friområde" for kritikk. Straks man lar bestemte meninger eller trosretninger stå ovenfor kritikk er hele ytringsfriheten en saga blott.
Et spennende fenomen blant religiøse flest er deres fullstendige tankeløshet. Alle religiøse jeg har kommet over har jeg krysseksaminert på mer eller mindre av det jeg ser på som kritikkverdig, men ingen har kommet med et eneste svar som bærer preg av å basere seg på egne ståsted tatt ut fra vurderinger og overveiinger. Enkle spørsmål som "enn om det er en annen Gud som er den virkelige?" virker helt, fullstendig fjernt for dem. Ingen av de jeg har møtt har i det hele tatt tenkt tanken at dæven, det er titusenvis av guder her i verden, hvorfor tror jeg på min? Hadde jeg trodd på min gud om jeg var født i Myanmar? Er det noen holdbare grunner til at jeg skal lukke øynene og slutte meg til et komfortabelt nettverk med subjektive svar om de grunnleggende filosofiske spørsmålene i livet, eller bør jeg klippe av navlestrengen og knø meg til helvete ut av den moralske livmora jeg befinner meg i?
Etter denne kanskje litt krasse uttalelsen fra min side sa jenta fra Kirkens Nødhjelp "jeg er religiøs, og liker ikke det du sier". "Vel", sa jeg, "så tilgi meg".
La oss ta for oss den skikkelig barnslige, enkle, George Carlin-inspirerte versjonen som kler mitt ukonstruktive sinne godt: Religion har faktisk fått millioner på millioner av mennesker til å tro at det er en usynlig mann som bor i himmelen. Ikke nok med det, men han er overalt og ser alt - og han har en liste på ti ting han ikke vil at du skal gjøre. Om du gjør en eneste en av disse tingene en eneste gang så har han en plass du skal til der du skal brennes, kveles, tortureres, pines og lide ut evigheten. Med mindre du naturligvis godtar at han bestemmer alt, der det eneste beviset du får er en bok full av selvmotsigelser skrevet for over 2000 år siden av en gjeng neandertalere som var 100% sikre på at jorden er flat. Men Gud selv, han er kjærlighet. Og han viser uendelig kjærlighet for sine hjertebarn mennesket (som han forøvrig var så raus å bruke en hel dag på å skape) så lenge de ikke trosser lista hans. Grunnen til denne harde dømmingen, skal vi tro Bibelen, er at ei jente blei overtalt av en snakkende slange til å lure en gutt til å spise et eple fra et forbudt, magisk tre. Alt dette (bortsett fra neandertalerne, de hadde jo ikke hørt om evolusjon) står i Bibelen og må jo derfor regnes som reellt om man er kristen.
Jeg må si det rett ut, jeg har null respekt for religiøse og null respekt for deres tro. Jeg ser gjerne at New York Times trykker Muhammed som en gris som ruller seg i Koranen på forsiden hver dag til de går konkurs, for det er på ingen måter mulig å la religiøse bli et "friområde" for kritikk. Straks man lar bestemte meninger eller trosretninger stå ovenfor kritikk er hele ytringsfriheten en saga blott.
Et spennende fenomen blant religiøse flest er deres fullstendige tankeløshet. Alle religiøse jeg har kommet over har jeg krysseksaminert på mer eller mindre av det jeg ser på som kritikkverdig, men ingen har kommet med et eneste svar som bærer preg av å basere seg på egne ståsted tatt ut fra vurderinger og overveiinger. Enkle spørsmål som "enn om det er en annen Gud som er den virkelige?" virker helt, fullstendig fjernt for dem. Ingen av de jeg har møtt har i det hele tatt tenkt tanken at dæven, det er titusenvis av guder her i verden, hvorfor tror jeg på min? Hadde jeg trodd på min gud om jeg var født i Myanmar? Er det noen holdbare grunner til at jeg skal lukke øynene og slutte meg til et komfortabelt nettverk med subjektive svar om de grunnleggende filosofiske spørsmålene i livet, eller bør jeg klippe av navlestrengen og knø meg til helvete ut av den moralske livmora jeg befinner meg i?
Etter denne kanskje litt krasse uttalelsen fra min side sa jenta fra Kirkens Nødhjelp "jeg er religiøs, og liker ikke det du sier". "Vel", sa jeg, "så tilgi meg".
fredag 29. februar 2008
Hvor kommer ondskapen fra?
Jeg er ikke ringere enn at jeg tar opp et av de mest grunnleggende filosofiske spørsmålene på bloggen min. Mediets relasjon til emnet i spørsmålet får i denne omgang være unnskyld til enhver fundamentalist som sier seg enig i Stephen Conroys planer for Australia (bedre vinkling finnes her). Ettersom sjansen byr seg, vil jeg gjerne være den første til å påpeke at denne teksten på ingen måter er verken fullstendig, dekkende eller på noen annen måte tilegner spørsmålet den respekt det fortjener. Som sagt, jeg er ikke ringere.
For å kunne svare på dette spørsmålet, er man naturligvis nødt til å definere begrepet ondskap. Hva betyr dette? Mange vil antakeligvis nevne mord, undertrykking og liknende som definitiv ondskap. Dette vil vel ikke kunne stemme, ettersom store kulturer som nazismen og Japans imperiske hær så på utrydding av hele menneskeraser som moralsk forsvarlig? Man kan ikke uten videre peke på disse og si at de var stormannsgale onde skapninger hele gjengen - de hadde kun en annen moralkodeks og er av det ikke nødvendigvis onde. Akkurat som det de fleste nordmenn ser på som en okei moral er nedfelt i norsk lov, var dette også tilfellet i Det tredje riket. I dag er spørsmål som fri abort, aktiv dødshjelp og homoseksualitet sterke tema der begge parter av alle diskusjoner retter en stram pekefinger og sier at motparten er onde fordi de ikke mener det samme som dem selv. Har noen av dem rett? Vel, det handler jo selvfølgelig om hva du mener om den enkelte sak. Sett kun i forhold til om de har rett i at motparten er onde, vil jeg påstå at alle naturligvis har feil. For at et begrep skal kunne være hensiktsmessig må det selvfølgelig være enighet om hva man uttrykker med det. La oss da ta den enkle vrien på det hele og forlate bruken av begrepet ondskap på disse. De får nøye seg med andre begreper.
Er det kun intensjonen som gjør det hele til valid ondskap, eller på godt norsk, er det tanken som teller? Enkelte vil påstå at det er selve handlingen som er ond. Da kan man vel like gjerne påstå at tsunamien i Thailand for noen år tilbake var ondskapen selv ettersom den tok livet av (la oss ta det for gitt at mord er en ond handling) veldig, veldig mange mennesker? Er det sluttresultatet eller tanken eller begge deler som kvalifiserer noe til å være ondt? Det er vel gjerne begge deler som er sett på som normen av ondskap - man må både mene å drepe noen og gjøre det.
Anton LaVey, kjent for hans Church of Satan, har en veldig interessant teori om dette. Teorien er gjort kjent via slagordet "evil is live spelled backwards" og går ut på at den anerkjente definisjonen av ondskap strider i mot grunnleggende naturlige lyster og instinkter som mennesket har. Dette gjør i følge LaVey hele ondskapsbegrepet ugyldig. Han tok derimot sterk avstand fra å skade andre mennesker.
Innenfor psykologien og psykiatrien (begge er anerkjente vitenskapelige retninger) finnes det naturlig nok mye undring omkring dette emnet. Dog er uttrykkene psykopat og sosiopat og deres innhold anerkjent. Kort forklart betyr disse uttrykkene at man har mangel på empati overfor andre mennesker som i alvorlige tilfeller kan føre til manglende evne til å holde seg selv fra å skade andre. I bunn og grunn er dette ikke mer vitenskapelig enn å kalle noen ond selv om det høres betydelig mer vitenskapelig ut. Det er noen gode innvendinger å komme med på disse uttrykkene: I begrepene inngår det ikke noen som helst beskrivelse av den "abnormale" mekanismen man må kunne påvise for å vitenskapelig kalle dette for en diagnose. Dette igjen fører naturligvis til at man må kunne erklære begge begrepene og den tilhørende "vitenskapen" for ikke valid, spesielt med tanke på at det er umulig å adekvat påvise at ondskap er noe universelt og reelt.
Objektivismen påstår at ondskapsbegrepet er fullstendig på bærtur, for å si det mildt. Her påstås det at for eksempel egoisme ikke er den ondskapen det normalt blir sett på som, det blir kun kalt ondskap av svake mennesker fordi det støtter deres interesser. På samme måte blir det argumentert positivt i retning av at fattige krever skatt av rike og så videre. På enkelte temaer innebærer dette en moralsk helomvending som av enkelte blir sett på som en sannhet. Andre igjen vil si at dette er fullstendig rablende galskap.
Setter man eksemplene jeg har tatt opp under ett, er det naturlig å konkludere med at riktig moral og da en hensiktsmessig definering av ondskapsbegrepet er avhengig av miljø og i veldig mange saker et gitt svar som man senere finner argumenter for. Det er ingen absolutt, universell definering av dette begrepet ettersom det hensiktsmessige varierer alt etter hvilken situasjon du befinner deg i (for eksempel The Trolley Problem og dets tilhørende utbroderinger).
Dette gjør naturligvis søken etter "ondskapens kilde" (knegg knegg) en hel del vanskeligere. Man kan selvfølgelig gjøre det så enkelt som å si at vi driter i hva som er riktig og feil i forhold til spørsmålet om hva ondskap er, men prøver å finne utgangspunktet for dens tilstedeværelse i dagens samfunn allikevel. Dette vil dog bli så vagt og upresist at jeg ser ingen vits i å gå videre, min konklusjon er endelig: Ondskap er et innbilt fenomen som er umulig å påvise på hensiktsmessig måte ettersom definisjonen varierer alt etter hvem du spør. Det er tross alt kun et menneskeskapt begrep. Ondskapen kommer fra mennesket.
For å kunne svare på dette spørsmålet, er man naturligvis nødt til å definere begrepet ondskap. Hva betyr dette? Mange vil antakeligvis nevne mord, undertrykking og liknende som definitiv ondskap. Dette vil vel ikke kunne stemme, ettersom store kulturer som nazismen og Japans imperiske hær så på utrydding av hele menneskeraser som moralsk forsvarlig? Man kan ikke uten videre peke på disse og si at de var stormannsgale onde skapninger hele gjengen - de hadde kun en annen moralkodeks og er av det ikke nødvendigvis onde. Akkurat som det de fleste nordmenn ser på som en okei moral er nedfelt i norsk lov, var dette også tilfellet i Det tredje riket. I dag er spørsmål som fri abort, aktiv dødshjelp og homoseksualitet sterke tema der begge parter av alle diskusjoner retter en stram pekefinger og sier at motparten er onde fordi de ikke mener det samme som dem selv. Har noen av dem rett? Vel, det handler jo selvfølgelig om hva du mener om den enkelte sak. Sett kun i forhold til om de har rett i at motparten er onde, vil jeg påstå at alle naturligvis har feil. For at et begrep skal kunne være hensiktsmessig må det selvfølgelig være enighet om hva man uttrykker med det. La oss da ta den enkle vrien på det hele og forlate bruken av begrepet ondskap på disse. De får nøye seg med andre begreper.
Er det kun intensjonen som gjør det hele til valid ondskap, eller på godt norsk, er det tanken som teller? Enkelte vil påstå at det er selve handlingen som er ond. Da kan man vel like gjerne påstå at tsunamien i Thailand for noen år tilbake var ondskapen selv ettersom den tok livet av (la oss ta det for gitt at mord er en ond handling) veldig, veldig mange mennesker? Er det sluttresultatet eller tanken eller begge deler som kvalifiserer noe til å være ondt? Det er vel gjerne begge deler som er sett på som normen av ondskap - man må både mene å drepe noen og gjøre det.
Anton LaVey, kjent for hans Church of Satan, har en veldig interessant teori om dette. Teorien er gjort kjent via slagordet "evil is live spelled backwards" og går ut på at den anerkjente definisjonen av ondskap strider i mot grunnleggende naturlige lyster og instinkter som mennesket har. Dette gjør i følge LaVey hele ondskapsbegrepet ugyldig. Han tok derimot sterk avstand fra å skade andre mennesker.
Innenfor psykologien og psykiatrien (begge er anerkjente vitenskapelige retninger) finnes det naturlig nok mye undring omkring dette emnet. Dog er uttrykkene psykopat og sosiopat og deres innhold anerkjent. Kort forklart betyr disse uttrykkene at man har mangel på empati overfor andre mennesker som i alvorlige tilfeller kan føre til manglende evne til å holde seg selv fra å skade andre. I bunn og grunn er dette ikke mer vitenskapelig enn å kalle noen ond selv om det høres betydelig mer vitenskapelig ut. Det er noen gode innvendinger å komme med på disse uttrykkene: I begrepene inngår det ikke noen som helst beskrivelse av den "abnormale" mekanismen man må kunne påvise for å vitenskapelig kalle dette for en diagnose. Dette igjen fører naturligvis til at man må kunne erklære begge begrepene og den tilhørende "vitenskapen" for ikke valid, spesielt med tanke på at det er umulig å adekvat påvise at ondskap er noe universelt og reelt.
Objektivismen påstår at ondskapsbegrepet er fullstendig på bærtur, for å si det mildt. Her påstås det at for eksempel egoisme ikke er den ondskapen det normalt blir sett på som, det blir kun kalt ondskap av svake mennesker fordi det støtter deres interesser. På samme måte blir det argumentert positivt i retning av at fattige krever skatt av rike og så videre. På enkelte temaer innebærer dette en moralsk helomvending som av enkelte blir sett på som en sannhet. Andre igjen vil si at dette er fullstendig rablende galskap.
Setter man eksemplene jeg har tatt opp under ett, er det naturlig å konkludere med at riktig moral og da en hensiktsmessig definering av ondskapsbegrepet er avhengig av miljø og i veldig mange saker et gitt svar som man senere finner argumenter for. Det er ingen absolutt, universell definering av dette begrepet ettersom det hensiktsmessige varierer alt etter hvilken situasjon du befinner deg i (for eksempel The Trolley Problem og dets tilhørende utbroderinger).
Dette gjør naturligvis søken etter "ondskapens kilde" (knegg knegg) en hel del vanskeligere. Man kan selvfølgelig gjøre det så enkelt som å si at vi driter i hva som er riktig og feil i forhold til spørsmålet om hva ondskap er, men prøver å finne utgangspunktet for dens tilstedeværelse i dagens samfunn allikevel. Dette vil dog bli så vagt og upresist at jeg ser ingen vits i å gå videre, min konklusjon er endelig: Ondskap er et innbilt fenomen som er umulig å påvise på hensiktsmessig måte ettersom definisjonen varierer alt etter hvem du spør. Det er tross alt kun et menneskeskapt begrep. Ondskapen kommer fra mennesket.
torsdag 28. februar 2008
"Dette er terror"
Jeg leser på db.no om Siv Jensens opplevelser i Israel. Hun virker rimelig oppskaket (naturlig nok) etter å ha måtte evakuere på grunn av raketter som slo ned i Sderot, den Israelske byen hun besøker. Hun går som alltid hardnakket ut med påstander i hist og pist uten et eneste grunnlag for noen av dem. Vel, først og fremst, terrorisme? Hva har Israel bedrevet overfor Palestina i alle disse årene, om ikke terrorisme? Det er først når Palestina begynner å ta igjen, at reaksjonene kommer. Jensen gir seg filla i statlig voldtekt av Palestina fra Israels side men straks de sloss tilbake - da er det faen meg terrorisme. En 8 meter høy mur ble bygd langt inn i Palestina på palestinernes bosetninger, den separerte familier, skilte arbeidere fra arbeidsplassen og skapte et fullstendig übermensch-inntrykk av Israel - dette unnlat Siv Jensen å kommentere. Men noen små filleraketter fra Palestina senere og Siv Jensen står fram med sin dramatiske historie.
Riktignok, hun legger inn en liten kommentar om at det ikke er det palestinske folket som er terrorister, men Hamas, som hun også mener holder sitt folk "som gisler". Jeg forsvarer på ingen måter Hamas, men tross alt Siv Jensen - de er folkevalgte. Saken blir ikke bedre av at Dagbladet, landets nest største avis som man skulle tro tok et litt mer vurderende perspektiv enn en rammsalt klippfisk, framhever denne kommentaren til noe så betydelig som "Hun vil også understreke sin solidaritet med palestinerne".
Når det i tillegg er en ørliten kommentar på dagens kveldsrevy på NRK om at 17 mennesker er drept i Palestina i et Israelsk flyangrep er det kanskje ytterligere et perspektiv. Det står det forøvrig ingenting om på db.no. Dette flyangrepet fikk betydelig mindre sendetid på NRK enn innslaget om en skokk utkledde damer i alle aldre og kulører som danset på et skianlegg på høyfjellet sørpå...
Riktignok, hun legger inn en liten kommentar om at det ikke er det palestinske folket som er terrorister, men Hamas, som hun også mener holder sitt folk "som gisler". Jeg forsvarer på ingen måter Hamas, men tross alt Siv Jensen - de er folkevalgte. Saken blir ikke bedre av at Dagbladet, landets nest største avis som man skulle tro tok et litt mer vurderende perspektiv enn en rammsalt klippfisk, framhever denne kommentaren til noe så betydelig som "Hun vil også understreke sin solidaritet med palestinerne".
Når det i tillegg er en ørliten kommentar på dagens kveldsrevy på NRK om at 17 mennesker er drept i Palestina i et Israelsk flyangrep er det kanskje ytterligere et perspektiv. Det står det forøvrig ingenting om på db.no. Dette flyangrepet fikk betydelig mindre sendetid på NRK enn innslaget om en skokk utkledde damer i alle aldre og kulører som danset på et skianlegg på høyfjellet sørpå...
tirsdag 26. februar 2008
Total ateisme?
En av dagens store offentlige intellektuelle, Christopher Hitchens, påstår i forbindelse med religion følgende: What can be asserted without evidence, can also be dismissed without evidence. Her vil det normalt ikke være nødvendig å definere "evidence", bevis, men ettersom en amerikansk 17-åring jeg diskuterte med "beviste" Guds eksistens ved å si at "Til og med Satan tror på Gud" kan det være på sin plass. I en slik sammenheng vil det å bevise være noe myntet på enten vitenskapelige bevis eller noe begge parter i diskusjonen anerkjenner som en sannhet (selv om disse ofte er motsetninger i diskusjoner mellom fundamentalistiske religiøse og ikke-religiøse). Det finnes ingen slike beviser for Gud - men det finnes heller ingen bevis som adekvat benekter hans eksistens. Uheldigvis. Det er her begrepet tro kommer inn.
Finnes det en hensikt med å tro? Sett under ett, er det et poeng bak hele troskonseptet? Jeg regner med at mange religiøse opplever å få en mening til tilværelsen ved å tro - det er jo tross alt grunnen til at religion oppsto i utgangspunktet. Det gir svar på de store spørsmålene og alt mulig annet som gjør livet enklere å karre seg gjennom. Om man ser fra individ til individ - hvorfor tror de? Hva er den grunnleggende årsaken til deres tro? For de fleste avgjøres det om de blir religiøs eller ikke ved om de er født inn i en religiøs familie. Slik er det med det meste - om en pappa elsker biler er det sannsynlig at hans sønn også vil få et forhold til biler.
Sett bort fra etniske sammenhenger - hvorfor skal man tro? Fordi det står i Bibelen, Koranen og shruti? Av ren frykt for Helvete - det er bedre å gamble på at det finnes en Gud og kanskje vinne enn motsatt? Om man er mer selvstendig enn et foster, er disse utelukket. Skal man tro fordi Bibelen er en god fasit på riktig moral? Vel, hensiktsmessig moral utvikler seg. De som skrev Bibelen trodde tross alt at Jorden var flat - og hadde du vist dem en trillebår, ville det vært et fantastisk eksempel på moderne teknologi for dem. Slike ting kan være verdt å vurdere før du kaster deg ut i bibelske kjærlighetsballader - men så har jeg ærlig talt enda til gode å møte en vurderende, analytisk anlagt religiøs person.
Personlig har jeg ennå ikke kommet fram til om jeg er agnostiker eller ateist. Jeg kan jo på ingen måter vite - men beviser som funn av skjeletter fra forhistoriske mennesker støtter evolusjonslæren og motbeviser i alle fall deler av Bibelen. Samtidig ser jeg ingen relevante poeng for å ikke benekte enhver gudommelig krafts eksistens. Så skal man holde fast på den totale agnostismen, eller er det greit å benekte dette og kalle seg ateist? Er man da like "ille" som religiøse, ettersom man velger et ståsted uten adekvate beviser for det? I ytterste konsekvens er det mulig at man er det. Men man slutter seg ikke til absolutte moralkodekser, som tidligere påpekt ikke er holdbare å slutte seg til i dag. Man går heller ikke nødvendigvis gjennom livet med noe som minner om en fullstendig forblindet autoritetstro og manglende kritisk evne. Men for min del virker det at en gudommelig, allvitende, allgod kraft kan ha skapt universet og etterlatt seg så vanvittig dårlige beviser for sin egen eksistens og samtidig dømme de som ikke tror på han til evig pine, som fullstendig usannsynlig.
Finnes det en hensikt med å tro? Sett under ett, er det et poeng bak hele troskonseptet? Jeg regner med at mange religiøse opplever å få en mening til tilværelsen ved å tro - det er jo tross alt grunnen til at religion oppsto i utgangspunktet. Det gir svar på de store spørsmålene og alt mulig annet som gjør livet enklere å karre seg gjennom. Om man ser fra individ til individ - hvorfor tror de? Hva er den grunnleggende årsaken til deres tro? For de fleste avgjøres det om de blir religiøs eller ikke ved om de er født inn i en religiøs familie. Slik er det med det meste - om en pappa elsker biler er det sannsynlig at hans sønn også vil få et forhold til biler.
Sett bort fra etniske sammenhenger - hvorfor skal man tro? Fordi det står i Bibelen, Koranen og shruti? Av ren frykt for Helvete - det er bedre å gamble på at det finnes en Gud og kanskje vinne enn motsatt? Om man er mer selvstendig enn et foster, er disse utelukket. Skal man tro fordi Bibelen er en god fasit på riktig moral? Vel, hensiktsmessig moral utvikler seg. De som skrev Bibelen trodde tross alt at Jorden var flat - og hadde du vist dem en trillebår, ville det vært et fantastisk eksempel på moderne teknologi for dem. Slike ting kan være verdt å vurdere før du kaster deg ut i bibelske kjærlighetsballader - men så har jeg ærlig talt enda til gode å møte en vurderende, analytisk anlagt religiøs person.
Personlig har jeg ennå ikke kommet fram til om jeg er agnostiker eller ateist. Jeg kan jo på ingen måter vite - men beviser som funn av skjeletter fra forhistoriske mennesker støtter evolusjonslæren og motbeviser i alle fall deler av Bibelen. Samtidig ser jeg ingen relevante poeng for å ikke benekte enhver gudommelig krafts eksistens. Så skal man holde fast på den totale agnostismen, eller er det greit å benekte dette og kalle seg ateist? Er man da like "ille" som religiøse, ettersom man velger et ståsted uten adekvate beviser for det? I ytterste konsekvens er det mulig at man er det. Men man slutter seg ikke til absolutte moralkodekser, som tidligere påpekt ikke er holdbare å slutte seg til i dag. Man går heller ikke nødvendigvis gjennom livet med noe som minner om en fullstendig forblindet autoritetstro og manglende kritisk evne. Men for min del virker det at en gudommelig, allvitende, allgod kraft kan ha skapt universet og etterlatt seg så vanvittig dårlige beviser for sin egen eksistens og samtidig dømme de som ikke tror på han til evig pine, som fullstendig usannsynlig.
Opprør mot Nils Gaup
Aldri før har så mange anmeldere og aviser gått fullstendig av skaftet for noe så inni hampen meningsløst, sett fra både underholdnings- og historieperspektiv. Jeg snakker om Nils Gaups tredje film, Kautokeino-opprøret, som har fått både femmere og seksere fra de fleste medier som omtaler kultur på et så lavt nivå. Uansett hvor fristende det virker å gå inn på hvorfor Kautokeino-opprøret har fått slike mottakelser og se litt bort fra filmen i seg selv, skal jeg prøve å se på filmen på lik linje med anmeldere.
Filmens handling er i og for seg grei; samene anno 1850-tallet lever et lykkelig liv inntil svensken Ruth (Mikael Persbrandt) ankommer Kautokeino og starter kombinert handelshus og sjenkestue. Det som virker som samtlige av mannfolkene i bygda samler seg der for fyll og fanteri, mens de i engasjementet glemmer kjerring, barn og rein helt av. Dette varer riktignok kun til en av sjenkestuens motstandere, Elen (Anni-Kristiina Juuso) får snusen i predikanten Lars Levi Lestadius, den totale avholdenhetens reklameinnslag. Fortere enn Nils Gaup kan klippe, er samebygda anti-alkoholisert, sjenkestua tom og samene begynner å handle i Karesuando for å sørge for Ruths konkurs.
Det er riktignok på dette tidspunktet at selve konflikten i filmen begynner å ta form; ny prest som vil fordrive alle Lestadius' ord, ny lensmann og hele pakka. Nettet snører seg sammen om samene og det forholder seg på den måten resten av filmen.
I handlingen framgår det flere momenter som er med på å fremme historiske fakta, blant annet at biskopen var dansk. Generelt er skillet mellom norsk, svensk, dansk og samisk ganske viktig i denne filmen, og det er ting som gjør historien mer realistisk. Men hva med ikke-skandinaviske seere? Gaup har jo uttrykt velvilje for internasjonal lansering, for å si det mildt. Jay Weissberg fra variety.com uttrykte seg slik om dette:
«Also difficult for non-Scandi viewers will be the subtleties of language. Four are used in the film, each signaling an important hierarchical division; but unless it's understood who's speaking Northern Sami (and to whom) and who's speaking Danish, these nuances are lost.»
Som Weissberg påpeker vil ikke-skandinaviske seere gå glipp av store deler av poenget i filmen – noe å tenke på for Gaup før han satser på nok en Oscar-nominasjon?
Vi vet jo alle at Nils Gaup er veldig glad i hjemplassen sin, og som i «Veiviseren» er filmen fylt med nydelige landskapsbilder både av fjell, vidde og annen natur akkompagnert av Mari Boine. Men i stedet for å gå amok av begeistring og fjerne meg helt fra virkeligheten, vil jeg heller stille noen spørsmål: Hvorfor? Er det for mye? Hvilken rolle spiller dette i filmen, utover det estetiske? Vel, for å begynne med konklusjonen – disse bildene er fine, men er det som NRK sier, filmkunst? I mangel av et bedre uttrykk (ergo eksisterer det ikke) er min påstand at dette er filmrunking. Om man sammenligner med musikk – selv om en gitarist kan spille 16 toner i sekundet, må han gjøre det gjennom hele, forbanna CD-en? Alle disse fantastiske bildene er blitt omtalt av blant andre VG's Jon Selås:
«Den indre handlings innramming av gigantisk og nådeløs natur og prustende reinflokker, blir akkurat så levende og - faktisk - sensuelt - at man føler både lukt og temperatur og evighet. I lange sveip.»
Her har vi riktignok et typisk tilfelle av at journalisten vil overgå det han/hun skriver om med ord som i denne sammenhengen blir patetiske, latterlige og så inderlig malplassert. Og hvordan føles evigheten, Jon? Og at han forbinder sensualitet med prustende rein er en helt annen sak. For å komme tilbake til Kautokeino-opprøret, vil jeg hardnakket påstå at Gaup overdriver bruken av naturbilder. Det er ikke nødvendig, verken for å underbygge plottet eller beskrive stemning. Det er fine bilder – men alt med måte.
Hva filmens tema angår, er dette selvsagt nok en medfølelsesfilm der en folkegruppe blir undertrykt og man følger deres kamp for å få de elementære rettighetene tilbake. Et melodrama om samenes kamp for livsgrunnlag og hvordan det kolliderer med søringenes kamp om maktposisjoner. Det er snakk om å formidle viktigheten av alle standardverdiene vi har, frihet, likhet og all annen form for moralske barnebøker. Filmen går heldigvis ikke helt av skaftet, og til Gaups store fordel (fra et filmkvalitetssynspunkt) endte den reelle situasjonen i 1852 med halshugging som sørger for at det ikke blir en klissen saus av en «happy ending».
Karakterene i filmen er generelt veldig «flate», de er endimensjonale. Filmen referer kun fra et handlings- og taleperspektiv og da blir karakterene deretter. Dog er det moralsk utvikling å spore, både hos Ruth og hos hans yndlingsprest, Stockfleth (Bjørn Sundquist). Bjørn Sundquist gjør den desidert beste rollen i filmen som en gammelmodig, kynisk hykler av en prest som i alle fall blir mitt eneste hatobjekt i filmens handling (forøvrig den eneste følelsen filmens handling frambrakte). Av de som i filmen er samisk, er prestasjonsnivået heller labert. Juuso, som en av filmens hovedrolleinnehavere, framstår som en fåmelt, forbauset og sint 10-åring med en innbitt rett-og-galt-evne mens Mikkel Gaup framstår som samenes svar på Michael Scofield, en tausing med ett ansiktsuttrykk – i tillegg legger han planer ingen vet noe om.
En av Kautokeino-opprørets store svakheter, er hvordan den helt sort-hvitt deler opp persongalleriet i enten ond eller god. Det er ingen gråsoner og overhodet ikke farger – i denne filmen er du enten snill eller slem. VG's Jon Selås har en mening angående dette også :
«Gaup forteller med stor bredde. Men alltid med enkeltmennesker i sentrum, sentrert særlig omkring kvinnen Elen. Hun er det nærmeste man kan komme en "helt", i denne ellers helteløse historien. For egentlig finnes ingen helter. Bare levende mennesker, som trer fram med skarphet, dybde et rikt register av menneskelige følelser og egenskaper.»
Det kan være nærliggende å spørre hvilke menneskelige følelser og egenskaper Selås, filmanmelderenes Barack Obama, sikter til, og hva han egentlig mener å si med denne meningsløse ansamlingen av estetiske ord. I denne sammenhengen er det riktignok hans påstand om at «Gaup forteller med stor bredde» som er interessant. Det er nettopp dette som er den største invendingen av alle jeg har til denne filmen – det er overhodet ikke nok bakgrunn til å la seg rive med. Gaup sier alt for lite om karakterene, og om persongalleriet er omtrent intetsigende er det ikke lett å leve seg inn i filmen. Hva som menes med «bredde» i denne sammenhengen, og hvor i filmen denne «bredden» befinner seg er for meg uvisst.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
