Kirkens Nødhjelp

De siste par ukene har jeg merket at det ukonstruktive sinnet har tatt over igjen i mitt syn på religion og verdens religiøse. Jeg forsøkte i et par måneder å legge meg på ei linje som var mer aksepterende og analytisk enn oppgitt, fordømmende og trampende - men for å si det som det er så holder det ikke. Det er faen meg ikke nok. Bare tanken på at jeg kjenner folk som tror de har løst alle verdens mysterier fordi de tror på rett bok og sier at jeg kommer til å bli dømt til helvete for mine ateistiske tanker, det får meg til å ønske en ny syndeflod. Det er mange gode grunner for å være misantrop. Dette ga seg til kjenne når Kirkens Nødhjelp ringte på døra mi i ettermiddag.

La oss ta for oss den skikkelig barnslige, enkle, George Carlin-inspirerte versjonen som kler mitt ukonstruktive sinne godt: Religion har faktisk fått millioner på millioner av mennesker til å tro at det er en usynlig mann som bor i himmelen. Ikke nok med det, men han er overalt og ser alt - og han har en liste på ti ting han ikke vil at du skal gjøre. Om du gjør en eneste en av disse tingene en eneste gang så har han en plass du skal til der du skal brennes, kveles, tortureres, pines og lide ut evigheten. Med mindre du naturligvis godtar at han bestemmer alt, der det eneste beviset du får er en bok full av selvmotsigelser skrevet for over 2000 år siden av en gjeng neandertalere som var 100% sikre på at jorden er flat. Men Gud selv, han er kjærlighet. Og han viser uendelig kjærlighet for sine hjertebarn mennesket (som han forøvrig var så raus å bruke en hel dag på å skape) så lenge de ikke trosser lista hans. Grunnen til denne harde dømmingen, skal vi tro Bibelen, er at ei jente blei overtalt av en snakkende slange til å lure en gutt til å spise et eple fra et forbudt, magisk tre. Alt dette (bortsett fra neandertalerne, de hadde jo ikke hørt om evolusjon) står i Bibelen og må jo derfor regnes som reellt om man er kristen.

Jeg må si det rett ut, jeg har null respekt for religiøse og null respekt for deres tro. Jeg ser gjerne at New York Times trykker Muhammed som en gris som ruller seg i Koranen på forsiden hver dag til de går konkurs, for det er på ingen måter mulig å la religiøse bli et "friområde" for kritikk. Straks man lar bestemte meninger eller trosretninger stå ovenfor kritikk er hele ytringsfriheten en saga blott.

Et spennende fenomen blant religiøse flest er deres fullstendige tankeløshet. Alle religiøse jeg har kommet over har jeg krysseksaminert på mer eller mindre av det jeg ser på som kritikkverdig, men ingen har kommet med et eneste svar som bærer preg av å basere seg på egne ståsted tatt ut fra vurderinger og overveiinger. Enkle spørsmål som "enn om det er en annen Gud som er den virkelige?" virker helt, fullstendig fjernt for dem. Ingen av de jeg har møtt har i det hele tatt tenkt tanken at dæven, det er titusenvis av guder her i verden, hvorfor tror jeg på min? Hadde jeg trodd på min gud om jeg var født i Myanmar? Er det noen holdbare grunner til at jeg skal lukke øynene og slutte meg til et komfortabelt nettverk med subjektive svar om de grunnleggende filosofiske spørsmålene i livet, eller bør jeg klippe av navlestrengen og knø meg til helvete ut av den moralske livmora jeg befinner meg i?

Etter denne kanskje litt krasse uttalelsen fra min side sa jenta fra Kirkens Nødhjelp "jeg er religiøs, og liker ikke det du sier". "Vel", sa jeg, "så tilgi meg".