Nedslående om menneskeheten

I Matias Faldbakkens nye roman Unfun kommer han med en treffende kommentar: «Organisk liv kan sies å være en avskyelig sykdom som nærer seg på andre former for organisk liv.» Dette er, misantropisk som Faldbakken er, naturligvis gjeldende for mennesket. Det er riktignok sagt med språket til denne avskyelige sykdommen så jeg gidder ikke gå nærmere inn på defineringen av "sykdom" i denne sammenhengen.

Vi har, i motsetning til alle andre sykdommer og former for organisk liv på denne kloden, en kognitiv evne. Det vil si noen av oss. Jeg har mange ganger lurt på hvor langt evolusjonen vil føre menneskets tankegang - det er tross alt en hel del utvikling å spore i takt med den fysiske. Nå er strengt tatt tankegang et resultat av den fysiske hjernen, et resultat mennsket ikke kan sanse. Så spørsmålet vil, om man skal krangle på det, innta en noe annen form. I denne omgang får det være både likegyldig og like gyldig.

Ingen vet når det begynte, men i alle fall i noen tusen år har mennesker undret seg over det å være til. Uheldigvis sitter vi enda igjen med resultatet til en håndfull av dem i fanget som et av de vordende samfunnsprobleme, en overraskende akseptert form for hjernevasking. Fornedring av et menneskes rettigheter er vel ikke bedre om tusenvis på tusenvis både utsetter og blir utsatt for det? Vel, religion til side. Det kan virke som den største feilen som blir gjort på dette området handler om at man i stedet for å se på og oppfatter konsekvensene av faktiske realiteter og så tilpasse tanker etter det går motsatt fram. Subjekt foran objekt, med andre ord. Både forståelse og mening er følelser som gjør livet enklere og lettere å leve, spesielt stilt foran holdepunkter som døden, sykdom og lidelse.

En håpløs ting å diskutere, men en spennende ting å ta opp, er i denne sammenhengen menneskets virkelighetsoppfatning. Vi har på ingen måter en garanti for at våre sanser er nok til å forstå alt som er i universet, ikke engang på jorda. Der har du det som skremmer meg mest med tanken på utenomjordisk liv - enn om de har 6 sanser? 7? 100? Enn om den mest selvfølgelige nøkkelen til all mening og evig liv (i den grad det er positivt) ligger rett foran nesa på oss? Her er ikke menneskeskapte systemer nok til å tilfredstille meg, beklager - jeg er et tenkende menneske, da er det en selvfølgelig følge. Og spar meg for spøkelser, gjenferd, telepatisering, dyrekommunikasjon og all annen idioti. Hvorfor vinner aldri synske i lotto? Et svar jeg så en "synsk" gi til Penn & Teller var "jeg trenger ikke pengene". Neivel, ditt degenererte virus, men det gjør millioner på millioner av andre mennesker. Vinn lotto hver uke og doner pengene til noen som trenger de, foreksempel de titusenvis som er smittet av tuberkulose med et framtidig dødelig utfall.

Vel, i morgen er det en ny dag. Jeg skal først og fremst gjøre ting jeg ikke vil gjøre på plasser jeg ikke vil være sammen med mennesker jeg ikke vil møte. Deretter skal jeg nære meg på andre former for organisk liv, for deretter å være vitne til en kjemisk prosess som er like mye et mirakel som barnefødsel; fordøyelsen. Deretter vil dagen stort sett bestå i å sende ut energibølger som ingen andre oppfatter grunnet deres manglende sanser. Det siste jeg vil gjøre før jeg legger meg er å komme på at jeg er en tilfeldig ansamling atomer, "heldig" nok til å ha sin egen bevissthet, som svever rundt i en evighet av atomer som er like betydningsfulle som de jeg består av der alt som skjer er overføring av energi og at tid faktisk ikke eksisterer. Fy faen, jeg må være velsignet som lever...