Opprør mot Nils Gaup

Aldri før har så mange anmeldere og aviser gått fullstendig av skaftet for noe så inni hampen meningsløst, sett fra både underholdnings- og historieperspektiv. Jeg snakker om Nils Gaups tredje film, Kautokeino-opprøret, som har fått både femmere og seksere fra de fleste medier som omtaler kultur på et så lavt nivå. Uansett hvor fristende det virker å gå inn på hvorfor Kautokeino-opprøret har fått slike mottakelser og se litt bort fra filmen i seg selv, skal jeg prøve å se på filmen på lik linje med anmeldere.

Filmens handling er i og for seg grei; samene anno 1850-tallet lever et lykkelig liv inntil svensken Ruth (Mikael Persbrandt) ankommer Kautokeino og starter kombinert handelshus og sjenkestue. Det som virker som samtlige av mannfolkene i bygda samler seg der for fyll og fanteri, mens de i engasjementet glemmer kjerring, barn og rein helt av. Dette varer riktignok kun til en av sjenkestuens motstandere, Elen (Anni-Kristiina Juuso) får snusen i predikanten Lars Levi Lestadius, den totale avholdenhetens reklameinnslag. Fortere enn Nils Gaup kan klippe, er samebygda anti-alkoholisert, sjenkestua tom og samene begynner å handle i Karesuando for å sørge for Ruths konkurs.

Det er riktignok på dette tidspunktet at selve konflikten i filmen begynner å ta form; ny prest som vil fordrive alle Lestadius' ord, ny lensmann og hele pakka. Nettet snører seg sammen om samene og det forholder seg på den måten resten av filmen.

I handlingen framgår det flere momenter som er med på å fremme historiske fakta, blant annet at biskopen var dansk. Generelt er skillet mellom norsk, svensk, dansk og samisk ganske viktig i denne filmen, og det er ting som gjør historien mer realistisk. Men hva med ikke-skandinaviske seere? Gaup har jo uttrykt velvilje for internasjonal lansering, for å si det mildt. Jay Weissberg fra variety.com uttrykte seg slik om dette:

«Also difficult for non-Scandi viewers will be the subtleties of language. Four are used in the film, each signaling an important hierarchical division; but unless it's understood who's speaking Northern Sami (and to whom) and who's speaking Danish, these nuances are lost.»

Som Weissberg påpeker vil ikke-skandinaviske seere gå glipp av store deler av poenget i filmen – noe å tenke på for Gaup før han satser på nok en Oscar-nominasjon?

Vi vet jo alle at Nils Gaup er veldig glad i hjemplassen sin, og som i «Veiviseren» er filmen fylt med nydelige landskapsbilder både av fjell, vidde og annen natur akkompagnert av Mari Boine. Men i stedet for å gå amok av begeistring og fjerne meg helt fra virkeligheten, vil jeg heller stille noen spørsmål: Hvorfor? Er det for mye? Hvilken rolle spiller dette i filmen, utover det estetiske? Vel, for å begynne med konklusjonen – disse bildene er fine, men er det som NRK sier, filmkunst? I mangel av et bedre uttrykk (ergo eksisterer det ikke) er min påstand at dette er filmrunking. Om man sammenligner med musikk – selv om en gitarist kan spille 16 toner i sekundet, må han gjøre det gjennom hele, forbanna CD-en? Alle disse fantastiske bildene er blitt omtalt av blant andre VG's Jon Selås:

«Den indre handlings innramming av gigantisk og nådeløs natur og prustende reinflokker, blir akkurat så levende og - faktisk - sensuelt - at man føler både lukt og temperatur og evighet. I lange sveip.»

Her har vi riktignok et typisk tilfelle av at journalisten vil overgå det han/hun skriver om med ord som i denne sammenhengen blir patetiske, latterlige og så inderlig malplassert. Og hvordan føles evigheten, Jon? Og at han forbinder sensualitet med prustende rein er en helt annen sak. For å komme tilbake til Kautokeino-opprøret, vil jeg hardnakket påstå at Gaup overdriver bruken av naturbilder. Det er ikke nødvendig, verken for å underbygge plottet eller beskrive stemning. Det er fine bilder – men alt med måte.

Hva filmens tema angår, er dette selvsagt nok en medfølelsesfilm der en folkegruppe blir undertrykt og man følger deres kamp for å få de elementære rettighetene tilbake. Et melodrama om samenes kamp for livsgrunnlag og hvordan det kolliderer med søringenes kamp om maktposisjoner. Det er snakk om å formidle viktigheten av alle standardverdiene vi har, frihet, likhet og all annen form for moralske barnebøker. Filmen går heldigvis ikke helt av skaftet, og til Gaups store fordel (fra et filmkvalitetssynspunkt) endte den reelle situasjonen i 1852 med halshugging som sørger for at det ikke blir en klissen saus av en «happy ending».

Karakterene i filmen er generelt veldig «flate», de er endimensjonale. Filmen referer kun fra et handlings- og taleperspektiv og da blir karakterene deretter. Dog er det moralsk utvikling å spore, både hos Ruth og hos hans yndlingsprest, Stockfleth (Bjørn Sundquist). Bjørn Sundquist gjør den desidert beste rollen i filmen som en gammelmodig, kynisk hykler av en prest som i alle fall blir mitt eneste hatobjekt i filmens handling (forøvrig den eneste følelsen filmens handling frambrakte). Av de som i filmen er samisk, er prestasjonsnivået heller labert. Juuso, som en av filmens hovedrolleinnehavere, framstår som en fåmelt, forbauset og sint 10-åring med en innbitt rett-og-galt-evne mens Mikkel Gaup framstår som samenes svar på Michael Scofield, en tausing med ett ansiktsuttrykk – i tillegg legger han planer ingen vet noe om.

En av Kautokeino-opprørets store svakheter, er hvordan den helt sort-hvitt deler opp persongalleriet i enten ond eller god. Det er ingen gråsoner og overhodet ikke farger – i denne filmen er du enten snill eller slem. VG's Jon Selås har en mening angående dette også :

«Gaup forteller med stor bredde. Men alltid med enkeltmennesker i sentrum, sentrert særlig omkring kvinnen Elen. Hun er det nærmeste man kan komme en "helt", i denne ellers helteløse historien. For egentlig finnes ingen helter. Bare levende mennesker, som trer fram med skarphet, dybde et rikt register av menneskelige følelser og egenskaper.»

Det kan være nærliggende å spørre hvilke menneskelige følelser og egenskaper Selås, filmanmelderenes Barack Obama, sikter til, og hva han egentlig mener å si med denne meningsløse ansamlingen av estetiske ord. I denne sammenhengen er det riktignok hans påstand om at «Gaup forteller med stor bredde» som er interessant. Det er nettopp dette som er den største invendingen av alle jeg har til denne filmen – det er overhodet ikke nok bakgrunn til å la seg rive med. Gaup sier alt for lite om karakterene, og om persongalleriet er omtrent intetsigende er det ikke lett å leve seg inn i filmen. Hva som menes med «bredde» i denne sammenhengen, og hvor i filmen denne «bredden» befinner seg er for meg uvisst.