Total ateisme?

En av dagens store offentlige intellektuelle, Christopher Hitchens, påstår i forbindelse med religion følgende: What can be asserted without evidence, can also be dismissed without evidence. Her vil det normalt ikke være nødvendig å definere "evidence", bevis, men ettersom en amerikansk 17-åring jeg diskuterte med "beviste" Guds eksistens ved å si at "Til og med Satan tror på Gud" kan det være på sin plass. I en slik sammenheng vil det å bevise være noe myntet på enten vitenskapelige bevis eller noe begge parter i diskusjonen anerkjenner som en sannhet (selv om disse ofte er motsetninger i diskusjoner mellom fundamentalistiske religiøse og ikke-religiøse). Det finnes ingen slike beviser for Gud - men det finnes heller ingen bevis som adekvat benekter hans eksistens. Uheldigvis. Det er her begrepet tro kommer inn.

Finnes det en hensikt med å tro? Sett under ett, er det et poeng bak hele troskonseptet? Jeg regner med at mange religiøse opplever å få en mening til tilværelsen ved å tro - det er jo tross alt grunnen til at religion oppsto i utgangspunktet. Det gir svar på de store spørsmålene og alt mulig annet som gjør livet enklere å karre seg gjennom. Om man ser fra individ til individ - hvorfor tror de? Hva er den grunnleggende årsaken til deres tro? For de fleste avgjøres det om de blir religiøs eller ikke ved om de er født inn i en religiøs familie. Slik er det med det meste - om en pappa elsker biler er det sannsynlig at hans sønn også vil få et forhold til biler.

Sett bort fra etniske sammenhenger - hvorfor skal man tro? Fordi det står i Bibelen, Koranen og shruti? Av ren frykt for Helvete - det er bedre å gamble på at det finnes en Gud og kanskje vinne enn motsatt? Om man er mer selvstendig enn et foster, er disse utelukket. Skal man tro fordi Bibelen er en god fasit på riktig moral? Vel, hensiktsmessig moral utvikler seg. De som skrev Bibelen trodde tross alt at Jorden var flat - og hadde du vist dem en trillebår, ville det vært et fantastisk eksempel på moderne teknologi for dem. Slike ting kan være verdt å vurdere før du kaster deg ut i bibelske kjærlighetsballader - men så har jeg ærlig talt enda til gode å møte en vurderende, analytisk anlagt religiøs person.

Personlig har jeg ennå ikke kommet fram til om jeg er agnostiker eller ateist. Jeg kan jo på ingen måter vite - men beviser som funn av skjeletter fra forhistoriske mennesker støtter evolusjonslæren og motbeviser i alle fall deler av Bibelen. Samtidig ser jeg ingen relevante poeng for å ikke benekte enhver gudommelig krafts eksistens. Så skal man holde fast på den totale agnostismen, eller er det greit å benekte dette og kalle seg ateist? Er man da like "ille" som religiøse, ettersom man velger et ståsted uten adekvate beviser for det? I ytterste konsekvens er det mulig at man er det. Men man slutter seg ikke til absolutte moralkodekser, som tidligere påpekt ikke er holdbare å slutte seg til i dag. Man går heller ikke nødvendigvis gjennom livet med noe som minner om en fullstendig forblindet autoritetstro og manglende kritisk evne. Men for min del virker det at en gudommelig, allvitende, allgod kraft kan ha skapt universet og etterlatt seg så vanvittig dårlige beviser for sin egen eksistens og samtidig dømme de som ikke tror på han til evig pine, som fullstendig usannsynlig.