Jeg er ikke ringere enn at jeg tar opp et av de mest grunnleggende filosofiske spørsmålene på bloggen min. Mediets relasjon til emnet i spørsmålet får i denne omgang være unnskyld til enhver fundamentalist som sier seg enig i Stephen Conroys planer for Australia (bedre vinkling finnes her). Ettersom sjansen byr seg, vil jeg gjerne være den første til å påpeke at denne teksten på ingen måter er verken fullstendig, dekkende eller på noen annen måte tilegner spørsmålet den respekt det fortjener. Som sagt, jeg er ikke ringere.
For å kunne svare på dette spørsmålet, er man naturligvis nødt til å definere begrepet ondskap. Hva betyr dette? Mange vil antakeligvis nevne mord, undertrykking og liknende som definitiv ondskap. Dette vil vel ikke kunne stemme, ettersom store kulturer som nazismen og Japans imperiske hær så på utrydding av hele menneskeraser som moralsk forsvarlig? Man kan ikke uten videre peke på disse og si at de var stormannsgale onde skapninger hele gjengen - de hadde kun en annen moralkodeks og er av det ikke nødvendigvis onde. Akkurat som det de fleste nordmenn ser på som en okei moral er nedfelt i norsk lov, var dette også tilfellet i Det tredje riket. I dag er spørsmål som fri abort, aktiv dødshjelp og homoseksualitet sterke tema der begge parter av alle diskusjoner retter en stram pekefinger og sier at motparten er onde fordi de ikke mener det samme som dem selv. Har noen av dem rett? Vel, det handler jo selvfølgelig om hva du mener om den enkelte sak. Sett kun i forhold til om de har rett i at motparten er onde, vil jeg påstå at alle naturligvis har feil. For at et begrep skal kunne være hensiktsmessig må det selvfølgelig være enighet om hva man uttrykker med det. La oss da ta den enkle vrien på det hele og forlate bruken av begrepet ondskap på disse. De får nøye seg med andre begreper.
Er det kun intensjonen som gjør det hele til valid ondskap, eller på godt norsk, er det tanken som teller? Enkelte vil påstå at det er selve handlingen som er ond. Da kan man vel like gjerne påstå at tsunamien i Thailand for noen år tilbake var ondskapen selv ettersom den tok livet av (la oss ta det for gitt at mord er en ond handling) veldig, veldig mange mennesker? Er det sluttresultatet eller tanken eller begge deler som kvalifiserer noe til å være ondt? Det er vel gjerne begge deler som er sett på som normen av ondskap - man må både mene å drepe noen og gjøre det.
Anton LaVey, kjent for hans Church of Satan, har en veldig interessant teori om dette. Teorien er gjort kjent via slagordet "evil is live spelled backwards" og går ut på at den anerkjente definisjonen av ondskap strider i mot grunnleggende naturlige lyster og instinkter som mennesket har. Dette gjør i følge LaVey hele ondskapsbegrepet ugyldig. Han tok derimot sterk avstand fra å skade andre mennesker.
Innenfor psykologien og psykiatrien (begge er anerkjente vitenskapelige retninger) finnes det naturlig nok mye undring omkring dette emnet. Dog er uttrykkene psykopat og sosiopat og deres innhold anerkjent. Kort forklart betyr disse uttrykkene at man har mangel på empati overfor andre mennesker som i alvorlige tilfeller kan føre til manglende evne til å holde seg selv fra å skade andre. I bunn og grunn er dette ikke mer vitenskapelig enn å kalle noen ond selv om det høres betydelig mer vitenskapelig ut. Det er noen gode innvendinger å komme med på disse uttrykkene: I begrepene inngår det ikke noen som helst beskrivelse av den "abnormale" mekanismen man må kunne påvise for å vitenskapelig kalle dette for en diagnose. Dette igjen fører naturligvis til at man må kunne erklære begge begrepene og den tilhørende "vitenskapen" for ikke valid, spesielt med tanke på at det er umulig å adekvat påvise at ondskap er noe universelt og reelt.
Objektivismen påstår at ondskapsbegrepet er fullstendig på bærtur, for å si det mildt. Her påstås det at for eksempel egoisme ikke er den ondskapen det normalt blir sett på som, det blir kun kalt ondskap av svake mennesker fordi det støtter deres interesser. På samme måte blir det argumentert positivt i retning av at fattige krever skatt av rike og så videre. På enkelte temaer innebærer dette en moralsk helomvending som av enkelte blir sett på som en sannhet. Andre igjen vil si at dette er fullstendig rablende galskap.
Setter man eksemplene jeg har tatt opp under ett, er det naturlig å konkludere med at riktig moral og da en hensiktsmessig definering av ondskapsbegrepet er avhengig av miljø og i veldig mange saker et gitt svar som man senere finner argumenter for. Det er ingen absolutt, universell definering av dette begrepet ettersom det hensiktsmessige varierer alt etter hvilken situasjon du befinner deg i (for eksempel The Trolley Problem og dets tilhørende utbroderinger).
Dette gjør naturligvis søken etter "ondskapens kilde" (knegg knegg) en hel del vanskeligere. Man kan selvfølgelig gjøre det så enkelt som å si at vi driter i hva som er riktig og feil i forhold til spørsmålet om hva ondskap er, men prøver å finne utgangspunktet for dens tilstedeværelse i dagens samfunn allikevel. Dette vil dog bli så vagt og upresist at jeg ser ingen vits i å gå videre, min konklusjon er endelig: Ondskap er et innbilt fenomen som er umulig å påvise på hensiktsmessig måte ettersom definisjonen varierer alt etter hvem du spør. Det er tross alt kun et menneskeskapt begrep. Ondskapen kommer fra mennesket.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)

1 kommentar:
Litt av et tema, dette.
Hadde lyst til å bringe inn et perspektiv i tråd med min egen forståelse av mennesket, både som "ideprodusent" og som handlende, omskapende vesen. Jeg mener jo, enkelt sagt, at ideene kommer som et resultat av handlingene, eller mer presist, må sees som en del av virksomhetene.
En av de som har tatt opp spørsmålet om ondskap, som må knyttes til moral, er Regi Th. Enerstvedt. I boka Mennesket som virksomhet" (Tiden 1982), som forøvrig er hans doktorgrad, tar han opp dette i stor bredde under overskrifter som "det etiske" og "det moralske". Noe av essensen kommer fram i dette sitatet (s. 154-155):
"Det moralske som særeregen form i virksomhetsprosessen kan defineres som de verdier og normer med referanse til «det gode» og «det onde» som vi finner i alle virksomhetsarter.
Det moralske er en bestemt form i subjekt-objekt-forholdet og eksisterer således både ideelt og materielt, både subjektivt og objektivt. Det moralske er oppstått i virksomhetsprosessen og eksisterer bare i virksomhetsprosessen, ikke utenfor denne.
Moralen eksisterer først bare i en konkret-anskuelig form, deretter i en billedlig-situasjonsmessig, og først seinere i abstrakte begreper. Begrepene godt, vondt, verdier og normer oppstår i den historiske prosessen som etiske kategorier
(...)
Ifølge religionen er moralen en gave fra Gud, en gave som nettopp skiller mennesket fra dyret. Dette er bare et fremmedgjort og mystifisert uttrykk for moralens sosiale opprinnelse. Det følger logisk av min forståelse at moralen som særegen form i virksomhetsprosessen ikke kan være oppstått annet enn i kim-form ved menneskets oppståelse."
Etter dette siste går han grundig inn på hvordan moral har oppstått, der hovedpoenget er at moralen først utvikler seg på grunnlag av menneskets selvbevissthet, som igjen er noe som først oppstår som resultat av at arbeidsdelingen i samfunnet har nådd et visst nivå. Dette fordi koordineringen av arbeidsdelingen etter hvert medfører behov for en viss moralsk regulering. På dette grunnlaget utvikler det seg etter hvert adskilte moralske normer.
Men merk: Normene har hele tiden sammenheng med vilkårene for arbeidsdeling. Dette førte f.eks til (observert av Darwin) at en stamme (i Idlandet) da det var hungersnød, først drepte og spiste de gamle kvinnene, deretter hundene. Hundene var nyttige i jakten. Det var ikke de gamle kvinnene.
Umoralsk? Ondskap? Ja, sett på grunnlag av vår moralske bevissthet. Men holder det?
Øystein Ballo
Legg inn en kommentar